PÅ KINO 4. JUNI 2021: Den norske mannsrollen settes under lupen i regissør Guro Bruusgaards første spillefilm. De som identifiserer seg sterkest med hovedpersonene vil kanskje la seg provosere av at en film om menn som føler seg ydmyket av kvinner, hovedsakelig er laget av kvinner, både på regi, manus, produksjon, foto, klipp, lyd, casting og kostymer.
Bruusgaard stiller imidlertid flere gode spørsmål fra sitt kvinnelige perspektiv. Hun er ikke nødvendigvis først og fremst ute etter å diskutere problemstillingene, men å skape diskusjon ved å påpeke og synliggjøre dem. «HAN» er derfor en interessant film fra produksjonsselskapet Alternativet, som i tillegg til Bruusgaard, består av Mariken Halle, Magnus Mork og Katja Eyde Jacobsen.
Den er preget av en realistisk tilnærming til stoffet, godt skuespill i de bærende hovedrollene og en stram struktur med et forsiktig stiluttrykk som nesten virker dokumentarisk.
Budskapet kan tidvis oppleves som en smule overtydelig, men har ofte både tyngde og troverdighet. Dette er derfor en modig kommentar til kjønnsdebatten som man vanskelig kan stille seg likegyldig til.
ANMELDELSE: «Minari» er både søt, inspirerende og rørende
Tre mannlige nederlag
Filmen forteller tre historier med enkelte overlappende sekvenser, som forener dem under samme tematiske paraply. Vi møter to menn og en gutt som alle opplever en form for nederlag i møte med kvinner gjennom ett døgn i Oslo.
Arbeidsløse Eirik (Emil Johnsen) føler seg ydmyket i møte med NAVs saksbehandler (Thyri Dale) og andre kvinner på en tilsynelatende målløs vandring og T-bane-reising i hovedstaden.
Manusforfatteren Petter (Johannes Joner) føler seg kjønnskvotert vekk fra pengestøtte til et filmprosjekt om Fridtjof Nansen, noe som påvirker en påfølgende middag med kona Janne (Ylva Gallo) og tre venner (Gisken Armand, Liv Bernhoft Osa og Per Gørvell).
Og 11 år gamle Harald (Frank Werner Laug) reagerer sterkt når han taper ansikt foran klassen på grunn av kommentarer fra læreren (Marte Magnusdotter Solem) og får kritikk av sin dominerende mor (Laila Goody).
Mister grepet
«HAN» tar altså for seg tre mannstyper som kanskje er stereotypiske, men like fullt reelle. Eirik er den smarte, men sosialt utilpasse «incel»-mannen som lar sin selvoppfattede utilstrekkelighet gå ut over kvinner.
Petter representerer den ressurssterke 60-åringen som føler seg berettiget til alt, og mister grepet når han ikke får det som han vil. Og i Harald ser vi tilløpet til en sint, ung gutt som i aller verste fall kanskje kan bli en ny ABB. En viss likhet i både utseende og familieforhold bidrar til denne assosiasjonen, tilsiktet eller ei.
Disse tre figurene representerer selvsagt ikke et tverrsnitt av norske menn, noe filmen heller ikke påstår, men de representerer enkelttilfeller av menn under press. De levendegjøres i solide hovedroller gjennom Joners drevne rutine, Johnsens uttrykksfulle intensitet og Laugs instinktive talent.
LES: 10 serier vi gleder oss til i sommer
Tankevekkende sosialrealisme
«HAN» er skrevet av regissør Bruusgaard i samarbeid med Fijona Jonuzi. Begge har en forbindelse til svenske Ruben Östlund, som kommenterte den nordiske mannsrollen fra et mannlig perspektiv i Cannes-vinneren «The Square» (2017).
Denne filmen legger også opp til gode diskusjoner om hvorfor hovedpersonene reagerer som de gjør når de føler selve manndommen bli truet. De havner noen ganger i situasjoner der tematikken settes på spissen, som hvordan diskusjonen i middagsselskapet oppstår og Petters tilfeldige forbindelse med Eirik.
De skildres ikke uten en viss empati og forståelse, men dessverre blir deres provoserende meninger ofte avfeid med fordømmende og/eller avvisende reaksjoner, i stedet for å kontres med belysende argumenter og perspektiver.
Kanskje er nettopp dette den typen selvforsterkende mekanismer som kan forklare hvorfor enkelte menn føler et utenforskap og bruker smålig og irrasjonelt sinne som et slags utløp.
Guro Bruusgaard kan ikke beskyldes for å ha laget et fargerikt publikumsfrieri med «HAN», men tilbyr en dose skarp, ærlig og tankevekkende sosialrealisme som trolig vil oppfattes ulikt, avhengig av kjønn, alder og verdigrunnlag.
