PÅ KINO FRA 30. JULI: «I onde dager» er en smadredeilig, hemningsløs og kullsvart liten ekteskapskomedie fra Tommy Wirkola («Død snø», «What Happened to Monday»).
Den leverer fra flere kroppsåpninger, så vær advart – du må virkelig like det grovt, teit og gladvoldelig for å ha fullt utbytte av denne kroppsvæskefriske hytteturen.
Det gjør jeg. Og jeg har sansen for en film som hyller Coen-brødrene og Tarantino i stilen, treffer greit med noen lettbente betraktninger rundt oss moderne mennesker og dundrer på med flere kreative grusomheter som virkelig får frem gapskratten.
ANMELDELSE: Død snø 2 – Den rene skjære galskapen!
Scener fra et elendig ekteskap
Ekteparet Lars (Aksel Hennie) og Lisa (Noomi Rapace) er møkk lei hverandre, og under helgens hyttetur har de begge tenkt å drepe den andre.
Men da tre fengselsfugler på flukt (André Eriksen, Christian Rubeck og Atle Antonsen) snubler inn på hyttetunet, så må mordplanene vike for mer presserende overlevelsesbehov.
Ok, det er ingen stor historie her. Og filmen har et mellomparti som ikke helt holder koken. Men overraskelsene kommer tett, kjøttsårene kommer enda tettere og det er en vilter og herlig energi i mange av scenene som driver handlingen fremover.
ANMELDELSE: Black Widow – Underholder godt
Aksel Hennie og Noomi Rapace er dyktige skuespillere som får mye gjenkjennelig ekteskapsaggresjon ut av noen relativt korte etableringsscener.
Her er nok biffjåleri, brettspillkrangling og nesepilling til at vi kjøper avskyen de har utviklet for hverandre. Og nok kjemi til at vi heier bitte litt på dem tross alt – selv om publikums sympati egentlig er spilt utover sidelinjen i dette brutale rabalderet
Birollegalleriet er fult av typete typer og stort sett fornøyelig fjas. Spesielt Atle Antonsen og Nils Ole Oftebro leverer på full guffe med verbalt skyts og oppofrende slapstick.
ANMELDELSE: Space Jam: En ny legende – skamløs selvpromotering
Låner en del fra forbildene
Tommy Wirkola blander elementer fra sort krimkomedie, splatter, hytteskrekk og en klype skandinavisk samlivsdrama i denne lekne sjangermiksen. Og selv om han låner en del fra sine forbilder, så har han full kontroll på toneskiftene og referansene.
I god Tarantino-stil brukes kjente norske låter, blant annet riffsterke «Møkkamann» (Dumdum Boys) og kule «Fru Johnsen», for å gi trøkk, merverdi og stilpoeng til flere sekvenser.
Dialogen har også tidvis en smak av filmens amerikanske inspirasjonskilder. Men i Atle Antonens særegne fremføring får småfilosofisk gangsterprat en ganske naturlig plass på den norske hytta.
De direkte filmreferansene skimtes stort sett i glimt og høflige nikk, som til trioen i «O Brother, Where Art Thou?». Unntaket er en veldig kjent scene fra «Pulp Fiction» som ligger ganske tjukt over en bekmørk «bli kjent»-seanse.
«I onde dager» er definitivt ikke en film som passer for alle, men den passer aldeles utmerket for dem som vet at de digger Tommy Wirkolas filmer.
Og for alle som har savnet 90-tallsfilmens barnlige glede over å tråkke over grenser, er dette en nostalgisk hommage til filmvoldsfascinasjon og videokioskhumor som strutter av en oppriktig kjærlighet for det drøye og vulgære.
«I onde dager» har kinopremiere 30. juli.
