PÅ KINO FRA 15. OKTOBER 2021: Joachim Triers Oslo-trilogi kunne knapt vært avrundet på en bedre måte.
«Verdens verste menneske» følger i fotsporene til «Reprise» (2006) og «Oslo 31. august» (2011) og er en vidunderlig varm, vittig og voksen film om noe så tilsynelatende banalt, men samtidig så vesentlig og altomfattende, som livet, døden og kjærligheten.
Den inneholder noen av de morsomste, ærligste og såreste samtalene om sex, samliv og livsløp du har sett på film, med rått, ekte og sannferdig spill av det ypperlige trekløveret Renate Reinsve, Anders Danielsen Lie og Herbert Nordrum.
Triers film er fullt på høyde med Richard Linklaters fantastiske «Før soloppgang»-trilogi, som har lignende tematiske trekk, og skildrer hovedpersonenes vinglete liv og parforhold på en måte som både kan more, provosere, berøre og inspirere.
ANMELDELSE: «Aksel» er dokumentaren Aksel Lund Svindal fortjener
Blir stilt overfor vanskelige valg
Anslaget viser hvordan snart 30 år gamle Julie (Renate Reinsve) er ei ungdomsjente på overtid som fremdeles er søkende, både personlig og yrkesmessig. Hun flytter sammen med den 15 år eldre Aksel (Anders Danielsen Lie) som etter hvert ønsker seg barn, mens hun ikke gjør det.
Så finner hun tonen med jevnaldrende Eivind (Herbert Nordrum) under et tilfeldig møte på en fest, og blir stilt overfor noen vanskelige valg.
Filmen diskuterer Julies ambivalens mot det etablerte voksenlivet, A4-samfunnets begrensende forventninger og hennes tvil om sin egen plass i det. Publikums oppfatning av henne vil trolig avhenge av ens eget ståsted i livet, og Julies handlinger gir grobunn for interessante samtaler om grunnleggende veivalg.
ANMELDELSE: «Reservation Dogs» er en sorthumoristisk serieperle
Eskil Vogt og Joachim Triers skarpe, lekende og innsiktsfulle manus er fullt av tanker, ideer og betraktninger som kan være smarte og reflekterende i ett øyeblikk, for så å være nesten naive og barnslige i det neste (som for eksempel en fornøyelig dosekvens med Julie og Eivind).
Den enorme spennvidden gir rike skildringer av Julies følelsesliv og grundige bilder av hennes angst for å havne i småbarnsfamiliehelvetet, tydeliggjort på en beklemt hyttetur med to vennepar.
Filmen har interessante paralleller til både Yngvild Sve Flikkes «Ninjababy» og Itonje Søimer Guttormsens «Gritt», siden også disse filmenes kvinneskikkelser beveger seg gjennom hovedstaden i periferien av det normative samfunnet.
Man kan få inntrykk av at Julies valg, eller fraværet av dem, kan ha noe å gjøre med foreldrenes skilsmisse og hennes problematiske forhold til faren, billedliggjort i en fleinsoppindusert hallusinasjonssekvens som er både hysterisk morsom og illevarslende på samme tid.
ANMELDELSE: «Alltid nære deg» er en nydelig påkjenning for lettrørte
regissør Joachim Trier under innspillingen av «Verdens verste menneske». Foto: SF Studios / Oslo Pictures
En åpenbaring av de sjeldne
Renate Reinsve har hatt flere store roller på teater, men dette er utrolig nok hennes første hovedrolle på film, og hun er en åpenbaring av de sjeldne! Hun gjør en rå, modig og hjertevarm tolkning i en utfordrende rolle som iblant krever små nyanser for å formidle store følelser.
Her kan en liten forandring i mimikken fortelle mye om Julies tanker, mens andre øyeblikk fordrer kraftfull sjelevrenging. Reinsve briljerer i store som små scener og har en funklende uttrykksfullhet som er som skapt for et filmkamera!
Samspillet med Danielsen Lie og Nordrum er også fantastisk godt, nært og inderlig, men på ulike vis, siden figurene er vidt forskjellige. Julie og Aksel har de dype, intellektuelle og fornuftige samtalene, mens med Eivind oppstår det en annen type kjemi, glimrende eksemplifisert i en praktfull sekvens der tiden bokstavelig talt står stille.
Den åpenbare attraksjonen mellom dem gjør at man nærmest blir tvunget til å vurdere Julies handlinger og valgmuligheter uten å moralisere. Alle tre spiller fabelaktig i en film som også har blant andre Hans Olav Brenner og Maria Grazia Di Meo i gode biroller.
ANMELDELSE: «James Bond: No Time to Die» går ut med et smell og æren i behold
«Verdens verste menneske» er en jublende god avslutning på Oslo-trilogien fra en filmskaper som bare blir bedre og bedre. I likhet med «Reprise» og «Oslo 31. august» har også denne filmen et eksperimentelt formspråk med sterke referanser til 1960-tallets franske nybølgefilm fra regissører som for eksempel Godard, Truffaut, Resnais og Varda.
En finurlig fortellerstemme kommenterer figurenes tanker og handlinger underveis, mens Kasper Tuxens kamera formelig elsker Oslos gater, trikkespor, bygninger, parker og menneskene som befolker byen.
Olivier Bugge Couttés klipping skaper en organisk flyt og fremdrift gjennom filmens 12 kapitler (pluss prolog og epilog). Og Ola Fløttums nydelige musikk beriker stemningene og underbygger atmosfærene.
«Verdens verste menneske» er kanskje tuftet på gamle filmhistoriske linjer, men representerer likevel noe som føles friskt, tidløst og relevant. Joachim Trier setter derfor et nydelig punktum for et betydelig verk med en av årets beste filmer.
(Merk at denne anmeldelsen ble skrevet FØR Renate Reinsve vant prisen for beste kvinnelige skuespiller på filmfestivalen i Cannes, der «Verdens verste menneske» deltok i hovedkonkurransen)
