Filmfestivalen i Haugesund (Norgespremiere 3. september 2021): Det må ha vært en stor og vanskelig oppgave å kapsle inn tre nasjonale ikoners snart 40 år lange karriere i løpet av 1 time og 39 minutter.
Thomas Robsahms «a-ha The Movie» er heldigvis en fengende og engasjerende dokumentarfilm, som ikke bare skildrer gruppas vei mot suksess.
Den forteller også om tre sterke, egenrådige og selvbevisste personligheter som ofte trekker i hver sin retning, og den musikalske magien som oppstår på tross av anstrengte relasjoner og kunstneriske stridigheter.
Du har kanskje hørt historien før, men ikke så åpen, ærlig og intim. Faktisk etterlater den seeren med et ønske om mer, for man har sjelden sett og hørt dem snakke om seg selv og hverandre så utleverende som de gjør her.
Derfor er «a-ha The Movie» et viktig og vellaget dokument over Norges største band gjennom tidene.
ANMELDELSE: «Reminiscence» er en god sjangerblanding med store visuelle ambisjoner
Snakker om interne konflikter
Filmen følger en kjent fortellerteknisk struktur, der en tidslinje fra nær samtid alternerer med en kronologisk skildring av a-has opphav, gjennombrudd og karriere.
Karene er blitt intervjuet over en 4-års periode, betegnende nok hver for seg, og Pål Waaktaar-Savoy snakker av en eller annen grunn bare på engelsk. Har man fulgt dem tett gjennom årene, er det kanskje lite nytt og uventet som avdekkes, men filmen gir et klarere bilde av hva som driver dem og hva som plager dem.
De snakker villig vekk om interne konflikter, berømmelsens pris og flere av feilgrepene de har gjort i løpet av karrieren.
For eksempel avslører Magne Furuholmen sin bitterhet rundt gamle opphavsrettigheter, Pål Waaktaar-Savoy snakker om betente studiosituasjoner og Morten Harket forteller blant annet om sin byrde som bandets frontfigur.
Robsahm og fotograf/co-regissør Aslaug Holm har fått dem til å åpne seg i større grad enn man har sett tidligere, og gir følelsen av at de er ærlige på hva det faktisk har kostet dem å holde sammen i så mange år, og hvor mye av seg selv de legger i platene de produserer.
Flue på veggen
Musikken er selvsagt en viktig del av dokumentaren, og her får man blant annet historien om evolusjonen av «Take on Me», suksessen med «Hunting High and Low» (1985) og den nye musikalske retningen med «Scoundrel Days» (1986), med interessante opptak fra innspillingen av «I’ll Be Losing You».
Vi får avdekket uenighetene rundt stilendringene på de to neste platene, «Stay On These Roads» (1988) og «East of the Sun, West of the Moon» (1990), og hvordan de praktisk talt gikk hvert til sitt etter «Memorial Beach» (1993), der spesielt Furuholmen følte at Waaktaar-Savoy ble for dominerende.
Dokumentaren raser dessverre altfor raskt igjennom a-has sterke utgivelser på 2000-tallet, bortsett fra den overraskende såre historien bak hitlåta «Foot of the Mountain» i 2009, som gir et bilde på hvor mye som står på spill hos de kreative samarbeidspartnerne.
Vi får også være flue på veggen når det oppstår en diskusjon under en øving før a-has MTV Unplugged-konsert i 2017, som vitner om kompromissene som av og til må inngås for at bandet skal funke.
ANMELDELSE: «New Order» er en visuell knyttneve i magen som er vond og ubehagelig
Fornyet beundring
«a-ha The Movie» forteller bandets historie på en formmessig gjennomført måte, som kan være spennende, sprudlende og strømlinjeformet i det ene øyeblikket, for så å være stille, nær og reflektert i det neste.
Vi får flere private innblikk gjennom en rik tilgang på gamle bilder, videoopptak fra både turné, studio, bryllup og hjemmeliv og en vond sekvens fra Magne Furuholmens behandling for hjerteflimmer som han selv antyder kan ha noe å gjøre med hva det har kostet ham fysisk og psykisk å være medlem av a-ha.
Det gjør vondt å se ham avfeie enhver mulighet for flere plateinnspillinger i filmens begynnelse, noe som henger som en mørk sky over alt som kommer etterpå, og så får den som ser filmen oppdage om utsiktene er like triste i den andre enden.
Thomas Robsahm har laget en imponerende dokumentarfilm som speiler sine subjekters genialitet og menneskelighet. Den belyser godt hvordan de har opparbeidet sin fortjente stjernestatus, men også hvordan det kreative samarbeidet er vanskelig, betent og komplisert for tre musikere som vil det samme, men ikke alltid på den samme måten.
Filmen fyller en med fornyet beundring over alt de likevel har fått til. Sammen.
