PÅ KINO 20. AUGUST 2021: En film bør bedømmes på bakgrunn av hva den tilsynelatende forsøker å være. «Duften av roser» forsøker åpenbart å være sjarmerende og fornøyelig fransk feelgood, og lykkes helt greit med det.
Manuset er basert på forutsigbare problemstillinger og figurer som er mer sjarmerende enn spennende. Det hadde helt klart vært mulig å gjøre mye mer ut av de sentrale konfliktene, og spesielt båndet som utvikler seg mellom to av hovedfigurene.
Regissør Pierre Pinaud har imidlertid dedisert filmen til sin mor, og det kan virke som hun er/var glad i billedskjønne filmer med ikke et altfor vanskelig innhold. Resultatet er kanskje ikke en film å elske, men den er likevel lett å like.
ANMELDELSE: «Respect» er en skuffende biografi med førsteklasses musikk
Problemer på rosegård
Historien er lagt til Frankrikes harde og kompetitive rosedyrkebransje. Eve Vernet (Catherine Frot) har økonomiske problemer på rosegården hun arvet av sin far, og den arge konkurrenten Lamarzelle (Vincent Dedienne) sikler etter å overta den og sikre seg Eves kunnskap.
Assistenten Vera (Olivia Côte) henter inn tre personer på arbeidsutplassering for å hjelpe med drifta, nemlig småkriminelle Fred (Manel Foulgoc), den litt eldre og temparamentfulle Samir (Fatsah Bouyahmed) og den sjenerte tenåringsjenta Nadege (Marie Petiot).
De har ingen kunnskap om rosedyrking, men kommer til nytte når Eve får en idé til å utvikle en ny rosetype og må «låne» en strengt bevoktet rose fra Lamarzelle.
Pent rammeverk
«Duften av roser» er filmet akkurat slik du tror, med sympatiske figurer svinsende rundt fargerike blomster med den idylliske franske landsbygda som et postkortvakkert bakteppe.
Fotograf Guillaume Deffontaines har fanget inn mange innbydende stemninger i sine sveipende widescreen-bilder. Man skulle tro filmen var sponset av et fransk turistbyrå.
Historien som fortelles passer godt inn i det pene rammeverket, og tro ikke at du skal overraskes, for her følger den ene forutsigbarheten den andre, uten at det nødvendigvis er en sterkt negativ kvalitet, siden filmen har signalisert hva den er helt fra start, og holder seg tro mot dette gjennom hele spilletiden.
ANMELDELSE: «The Green Knight» ligner lite annet du har sett på film i nyere tid
Kunne gått dypere
Den karismatiske veteranen Catherine Frot («Marguerite», «Jordmoren») fungerer fint som filmens sentrale figur, som hun tillegger både positive og negative kvaliteter. Hun viser sårbarhet, men også en resolutt og overbevisende besluttsomhet som vitner om hvor langt hun er villig til å gå for å redde gården.
Samspillet mellom samtlige i det allsidige og klart definerte persongalleriet sitter godt. Det mest interessante her, er forbindelsen som den barnløse hovedpersonen får med Fred, som i ung alder ble sviktet av sine egne foreldre. Her kunne filmen helt klart gått mye dypere i materien, og gravd frem langt sterkere følelser, men Pierre Pinaud holder det på et dannet nivå.
«Duften av roser» er pent og pyntelig skapt av kompetente talenter, både foran og bak kamera. Om historien ikke nødvendigvis er fryktelig original, er den i det minste ganske sympatisk.
