PÅ KINO 20. AUGUST 2021: En film om et samfunn i full kollaps i møte med autoritære krefter, virker nesten skummelt tidsriktig, med tanke på den siste ukas nyhetsbilde i Afghanistan.
Handlingen er imidlertid lagt til Mexico, og regissør Michel Franco skildrer begivenhetene med iskald intensitet og sterke virkemidler. Man kjenner på de menneskelige lidelsene og den brutale ondskapen som vekkes når klassekrigen innledes, frontene etableres og det er «oss» mot «dem».
Dessverre virker det som om filmen kanskje ikke vil så mye mer enn å skildre selve volden og kaoset. Den kunne vært langt mer interessant med en større diskusjon rundt de samfunnsmessige årsakene som ligger bak, men «New Order» er en visuell knyttneve i magen som er vond og ubehagelig.
ANMELDELSE: «Reminiscence» er en god sjangerblanding med store visuelle ambisjoner
Invaderes av voldelige demonstranter
En bryllupsfeiring hjemme hos den velstående familien Novelo tar en brutal vending når huset invaderes av voldelige demonstranter. De fattige gjør nemlig blodig opprør mot de rike og viser ingen nåde.
Når dette skjer, er bruden Marianne (Naian González Norvind) tilfeldigvis ute på et personlig oppdrag sammen med en av familiens tjenere, Cristian (Fernando Cuautle).
Hun kidnappes ute i byen av en gruppe soldater som senere krever løsepenger av faren Iván (Roberto Medina) og broren Daniel (Diego Boneta). Familien har imidlertid mektige venner, både hos myndighetene og de militære, og nå begynner kampen for å få henne frigitt.
Knallhard voldsestetikk
Filmens innledning skildrer effektivt den dype kløfta mellom ulike sosiale lag, der rike festdeltagere fester rundt fattige tjenere. Vi ser også hvordan noen av familiemedlemmene behandler en gammel ansatt som kommer på døra med bønn om økonomisk hjelp.
Michel Franco gir oss små, smarte tegn på at noe er i gjære i byen, og når opprøret velter inn i huset, skifter filmen stil og tone radikalt, med en knallhard voldsestetikk. Den gir utløp for raseriet som kanskje ligger latent hos de som føler seg plassert på bunnen av det sosiale hierarkiet.
Det er hardt og ubehagelig å være vitne til dette, men samtidig mister filmen litt av fokuset på sine hovedfigurer, og deres varierende grad av sosial bevissthet, slik det beskrives filmens første del.
Vi får aldri noen refleksjoner fra dem over hvorfor voldsomhetene skjer, og de ender opp som brikker i en historie som ikke har noe annet åpenbart mål enn å sjokkere.
ANMELDELSE: «Duften av roser» er sjarmerende og fornøyelig fransk feelgood
Stikker ikke veldig dypt
«New Order» kommenterer klassekrig på en langt mer direkte og unyansert måte enn smartere filmer som for eksempel «Us», «Joker» «Parasitt» og «Sorry To Bother You».
Den nærmeste referansen fra det siste tiåret, er kanskje «The Purge»-filmene, som også brukte lignende tematikk som unnskyldning for harde voldsskildringer.
Michel Francos film stikker altså ikke veldig dypt, men det kan ikke nektes for at den slår hardt i sine iskalde scener med både vold og tortur, der spesielt det velgjorte lydbildet er viktig for å skape det store ubehaget.
Filmen er kanskje ikke så smart som den utgir seg for å være, men den er så avgjort en tøff opplevelse man vil bli litt satt ut av.
