James Bond: No Time to Die

PÅ KINO 1. OKTOBER 2021: Det har lenge vært kjent at «No Time to Die» er Daniel Craigs siste som James Bond, og han går ut med et smell og æren i behold. Den britiske skuespilleren har nemlig så god kontroll på denne rollen at han helt sikkert kunne holdt koken i noen filmer til, om han hadde ønsket det.

Jeg er ikke like imponert over Cary Joji Fukunagas regi og noen av valgene manusforfatterne har gjort. De store actionscenene er funksjonelle, men ofte generiske og irriterende blodfattige. Manusets behandling av noen av Bond-universets troper og tradisjoner virker nærmest tilfeldig og respektløs.

I tillegg har «No Time to Die» en uventet svak antagonist i Rami Malek, som aldri makter å bli mer enn en todimensjonal skurkefigur som verken provoserer eller engasjerer. Dette er en Bond-film som har sine beste kvaliteter på andre plan, der hovedpersonens emosjonelle bånd er det sterkeste elementet.

ANMELDELSE: «The Man Who Sold His Skin» er en bisarr historie med sterk samtidsrelevans

Farlig virus blir stjålet

James Bond (Daniel Craig) har pensjonert seg etter hendelsene i «Spectre» (2015). Han pleier fremdeles sorgen over Vesper Lynd, men dyrker nå livet og kjærligheten med Madeleine Swann (Léa Seydoux).

Når et farlig virus blir stjålet, og sporene peker mot Spectre, blir Bond overtalt av sin gamle CIA-venn Felix Leiter (Jeffrey Wright) til å finne det. Det skal vise seg at Bonds gamle kolleger i MI6 har samme plan, og de sender sin nye 00-agent, Nomi (Lashana Lynch), for å få tak i viruset før Bond og CIA gjør det.

Dette er bare utgangspunktet i en langt mer intrikat historie som også omfatter Bonds nemesis Ernst Stavro Blofeld (Christoph Waltz), hans gamle sjef M (Ralph Fiennes), Moneypenny (Naomie Harris) og Q (Ben Whishaw).

I tillegg spiller Ana de Armas en elegant birolle som fersk agent på Cuba som får man til å undre om EON Productions kanskje har flere planer for henne.

Har mer å tape enn noen gang

Alle elementene som trengs i en Bond-film er på plass, som smokingen, vodka martinien, de klassiske bilene og de avanserte spionleketøyene. Den kanskje beste og mest «Bondske» scenen kommer allerede før Billie Eilish begynner å synge på den tradisjonsrike fortekstmontasjen, med en klassisk Bond-bil i en viktig rolle.

Her gir også komponist Hans Zimmer et vink til John Barrys musikk i «James Bond i hemmelig tjeneste» (1968), som ikke er tilfeldig. Bonds forhold til Madeleine virker nemlig å være hans sterkeste relasjon siden George Lazenbys Bond faktisk giftet seg i akkurat den filmen.

I «No Time to Die» utdypes forholdet mellom James og Madeleine i uventede retninger som gir Bond mer å tape på det personlige plan enn kanskje noen gang. Det er dette som gir filmen sin drivkraft og hovedpersonen hans motivasjon.

ANMELDELSE: «Midnight Mass» er en drivende god og leken dramaskrekkserie

Treffer skummelt godt

Filmens action er standsmessig utført, som vanlig både til lands, til vanns og i lufta, uten at Cary Joji Fukunaga Fukunaga («True Detective», «Beasts of No Nation») og hans second unit regissør Alexander Witt pusher grensene nevneverdig.

Lokasjonene er som vanlig mangfoldige og eksotiske, inkludert Norge, som faktisk ER Norge i denne filmen. Den tar seg kanskje noen kraftige geografiske friheter når det gjelder avstanden mellom Nittedal, Atlanterhavsveien og Ørlandet, men Bond-action i norsk skog- og kystlandskap er sikkert eksotisk nok for et internasjonalt publikum, samme hva kartet sier.

Manusforfatterne Neil Purvis, Robert Wade, Cary Joji Fukunaga og Phoebe Waller-Bridge har truffet skummelt godt med historiens virus-tematikk, selv om alt ble skrevet og filmet før pandemien.

Jeg tror imidlertid at noen av deres andre valg kan diskuteres ganske heftig, uten at noe av det skal avsløres her. Det er likevel ingen tvil om at «No Time to Die» gir Daniel Craig en minneverdig utgang i rollen som filmhistoriens største og viktigste agenthelt.