Filmfestivalen i Venezia (NRK): «Swinging sixties» vekkes energisk til live i regissør Edgar Wrights morsomme, mystiske og bittersøte feiring av musikken, moten og kulturen som preget London på midten av 1960-tallet.

Wright er på mange måter Tarantinos britiske likemann, og bruker musikk, sjangerlek og retrouttrykk på en lignende måte som sin amerikanske kollega. «Last Night in Soho» er stappfull av lekre og oppfinnsomme audiovisuelle virkemidler som vil få alle filmhjerter til å banke hardt.

Skuespillere som Thomasin McKenzie, Anya Taylor-Joy og Matt Smith er fremragende formidlere av persongalleriets tvetydige roller, og filmens overraskende dystre tematiske budskap kan treffe feministhjertene hos oss alle.

Wright greier ikke å holde historiens frenetiske tempo hele veien, og den sakker litt midtveis, men «Last Night in Soho» avslutter sterkt og er en fantastisk miks av flytende bilder, kakofonisk lyd og en god historie med en sterk emosjonell kjerne.

ANMELDELSE: «Dune» er gledelig ambisiøs science fiction

NYTT PAR: Sandie (Anya Taylor-Joy) og Jack (Matt Smith) stikker fra en nattklubb i «Last Night in Soho». Foto: © 2021 Focus Features LLC. All Rights Reserved
Starter som en fantastisk drøm

Hovedpersonen i filmen er Eloise (Thomasin McKenzie), ungjenta som flytter til London med en drøm om å bli motedesigner. Ellie, som hun vanligvis kaller seg, elsker alt som har med 1960-tallet å gjøre, og bruker dette tiåret som sin sentrale inspirasjonskilde i studiene.

Etter en mislykket start på skoleinternatet, flytter hun til en leilighet på loftet hos fru Collins (Diana Rigg – i sin siste rolle før hun døde i 2020). Der får hun sterke drømmer og visjoner om Sandie (Anya Taylor-Joy), som kom til London i 1966 med en drøm om å bli popstjerne.

Ellie blir en slags observatør av Sandies opplevelser, noe som starter som en fantastisk drøm, men utvikler seg snart til et mørkt mysterium med farlige konsekvenser når fortid smelter sammen med nåtid.

Berusende sekvens som bare varer og varer

Nyzealandske Thomasin McKenzie («Leave No Trace», «Jojo Rabbit») spiller sjarmerende godt i en hovedrolle som man umiddelbart heier på. Ellie er utskuddet og underdogen som man instinktivt lesser all sympati på.

Måten hun transporteres tilbake i tid på, og hvordan hun interagerer med Sandie anno 1966, er utrolig godt løst med mange nærmest frekke detaljer.

Den første berusende tidssekvensen bare varer og varer og går tilsynelatende aldri tom for filmatiske sprell, blant annet ved hjelp av mesterlig kamerabruk, presis klipping og sømløse effekter (der jeg har en mistanke om at mange av dem er gjort «in-camera»).

Slike scener finnes det mange av i denne filmen, og felles for dem alle, er en utsøkt bruk av fengende musikk i alle kanaler fra artister som Petula Clark, Cilla Black, Dusty Springfield og mange andre av æraens stjerner (og litt av moroa er jo å oppdage akkurat hvilke låter som dukker opp med egne ører).

ANMELDELSE: «Cinderella» er et syltynt, men sjarmerende eventyr

NY I BYEN: Eloise (Thomasin McKenzie) får et innholdsrikt møte med London i «Last Night in Soho». Foto: © 2021 Focus Features LLC. All Rights Reserved
Mer enn en nostalgisk feberdrøm

Anya Taylor-Joy har akkurat den samme stilige, skarpe og fascinerende auraen rundt seg som hun hadde i «The Queens Gambit» og alt annet hun har vært med i.

Hennes Sandie er en glitrende representant for alle unge kvinner som har hatt store drømmer, men blitt nødt til å forholde seg til ekle menn for å ha en mulighet til å lykkes.

Matt Smith («The Crown») spiller den kjekke manageren Jack, som er en like effektiv representant for en type menn som utnytter jenter som Sandie. Denne tematikken gjør «Last Night in Soho» til noe mer enn en nostalgisk feberdrøm.

Den smarte vekslingen mellom nåtid og fortid aktualiserer Ellies opplevelser med Sandies erfaringer. Man aner at tidslinjene kanskje vil krysses på en eller annen måte, men Edgar Wright og Krysty Wilson-Cairns’ manus er så kløktig skrevet det kan være utfordrende å forutse hvordan.

ANMELDELSE: «The Power of the Dog» tegner komplekse bilder av undertrykte følelser på prærien

MANAGER: Matt Smith spiller den sjarmerende, men mystiske Jack i «Last Night in Soho». Foto: © 2021 Focus Features LLC. All Rights Reserved
Frisk, spennende og underholdende

«Last Night in Soho» starter forrykende, og fortsetter i samme tempo til litt over midtveis. Der virker det som om fremdriften stopper litt opp, med noen gjentagelser og scener som virker litt unødvendige, spesielt interaksjonen mellom Ellie og hennes litt for godtroende og motstandsløse klassekamerat John (Michael Ajao).

Så tar filmen seg kraftig opp igjen, med et blendende klimaks som blander musikkfilmen og skrekksjangeren med overbevisende effekt.

Edgar Wright har regissert en imponerende rekke av filmer som leker på samme måte, nemlig den såkalte «Three Flavours Cornetto»-trilogien, bestående av «Shaun of the Dead», «Hot Fuzz» og «The World’s End», samt «Scott Pilgrim vs. The World», og «Baby Driver».

«Last Night in Soho» er minst like frisk, spennende og underholdende som disse titlene. Det sier ikke lite.

(Filmen vises utenfor konkurranse på filmfestivalen i Venezia. Norgespremiere: 5. november 2021)

Om FILMEN

Last Night in Soho
  • Last Night in Soho
  • Slippdato: 05.11.2021
  • Regi: Edgar Wright
  • Utgiver: United International Pictures
  • Originaltittel: Last Night in Soho
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Drama, Musikk, Skrekk