PÅ KINO 24. SEPTEMBER 2021: Søkelyset på unge menneskers psykiske lidelser gjør «Nattebarn» til en viktig og vesentlig dokumentar. Akkurat som filmens hovedperson søker andre med mentale problemer for å bearbeide sine egne, kan det være verdifullt for flere å se at de ikke er alene om å slite.
Det gjør inntrykk å møte personer med både angst, smerte og selvforakt som hverdagslige hindre. Samtidig er dette en sterk historie om den ene regissørenes personlige kamp mot mørke og suicidale tanker, og her går filmen forbausende langt inn i intimsfæren.
Samtidig vekker den etiske spørsmål rundt hvor privat en dokumentar trenger å være, samt noen moralske betenkeligheter om hva filmskapere skal være med på av ulovligheter. «Nattebarn» er likevel en god og tankevekkende dokumentar som er både morsom, gripende og foruroligende.
ANMELDELSE: «Smaken av sult» vekker virkelig appetitten»
Unge mennesker som sliter
Filmens regissører tilbringer selv mye av tiden foran kamera. Petter Aaberg og Sverre Kvamme bestemmer seg nemlig for å lage en dokumentarfilm om psykiske lidelser som en slags terapi, kort tid etter at Petter skrives ut fra sykehus etter et selvmordsforsøk.
Nå legger de ut i Oslos gater for å møte andre som også sliter på ulike måter, samtidig som filmen følger utviklingen i Petters eget liv. Han er bifil, men sliter med skamfølelse over å ha sex med andre menn. Under filmingen går han imidlertid på en date med Miriam, noe som resulterer i store forandringer, men også nye utfordringer.
På andre kanter møter vi heroinisten Cornelia, overgrepsofferet Monica, kokainavhengige Oliver og Emma som vil bytte kjønn.
Vi får vite forholdsvis lite konkret om hva som ligger bak deres respektive problemer, og hvordan filmskaperne egentlig har funnet dem, men Petters håp er at møtene med dem kan lære ham noe om å håndtere sitt eget liv på en bedre måte.
Erfarne dokumentarister i ryggen
Man kan spørre hvorvidt filmens unge og uerfarne regissører egentlig er seg sitt ansvar bevisst. Gjør de sine subjekter en bjørnetjeneste ved å utsette dem for filmingen og dermed blottlegge dem for ettertiden?
Skjer negative ting underveis på grunn av kameraets tilstedeværelse, eller ville de ha skjedd uansett? Bør man egentlig filme narkotikamisbruk og andre lovbrudd uten å gripe inn?
Vi ser dem ikke vurdere slike spørsmål før en emosjonell scene i filmens siste del, men kanskje burde dette vært tatt opp tidligere, og man kan lure på hvordan en Margreth Olin, Sigve Endresen, Aslaug Holm eller Benjamin Ree hadde løst samme problematikk.
Petter og Sverre har imidlertid to av landets mest erfarne dokumentarprodusenter i ryggen, nemlig Carsten Aanonsen og Even Benestad, som sammen og hver for seg har stått bak sterke filmer som «Alt om min far», «Natural Born Star», «Pushwagner», «Idas dagbok», «Ballettguttene» og «Røverdatter».
Man får stole på at de har gitt regissørene den nødvendige støtten for å kunne navigere seg relativt trygt gjennom formidlingen av utsatte menneskers situasjon.
ANMELDELSE: «Bad Luck Banging or Looney Porn» kaster satiriske blikk på moralske hykleri
Krysser en linje
Både Petter Aaberg og Sverre Kvamme fremstår gjennom hele filmen som svært sympatiske og velmenende karer, der oppriktigheten er tydelig. Man føler sterkt med Petter, som er dønn ærlig om sine psykiske vansker, og man blir glad for at han har en god kompis som Sverre, som åpenbart bryr seg mye om kameratens ve og vel.
Miriam Øyna kommer også inn i bildet som et enormt friskt pust med sin åpenhet, raushet og forståelse, og fremstår som en kjærkommen oase i Petters ørken. Man kan bare lure litt på om hennes introduksjon virkelig er en reell date for åpent kamera, eller om dette er en smule iscenesatt, uten at det er et stort poeng.
Dokumentaren krysser en linje fra å være observerende til deltagende når Petter og Miriam senere blir filmet mens de har sex, både med og uten strap-on, noe som i hvert fall føles iscenesatt og strengt tatt overflødig for å overbevise oss om forholdets styrkegrad.
Det understreker likevel hvor langt «Nattebarn» er villig til å gå for å belyse de enorme kontrastene for noen som sliter, for få scener senere har Petter igjen lyst til å avslutte livet. Dette gjør filmen både opprivende og engasjerende, og etterlater publikum med et sterkt ønske om at det skal gå godt for alle involverte.
