PÅ KINO FRA 15. OKTOBER 2021: Sir Ridley Scott har en forhistorie med dueller på film, med «Gladiatoren» (2000) som den mest kjente.
Hans debutfilm, «The Duellists» (1977), handlet også om menn som ville kjempe til døden for å redde sin ære. «The Last Duel» har samme tematiske utgangspunkt, men lener seg mer mot førstnevnte film når det gjelder det produksjonsmessige.
Scott har kanskje levert noen filmer av vekslende kvalitet det siste tiåret, med «Exodus: Gods and Kings» som det fremste eksempelet, men med «The Last Duel» har han skapt et storslagent ridderdrama av den klassiske sorten.
Den engasjerer med en provoserende middelalderhistorie med visse paralleller til vår egen tid, og har et spennende klimaks der det er umulig å forutsi utfallet. Av og til er de gamle eldst, og 83 år gamle Scott viser seg igjen som en av de sprekeste og mest rutinerte oldisene i filmbransjen.
ANMELDELSE: «Halloween Kills» er overraskende blodig kvalitetsskrekk
Lovlig duell til døden
Filmens handling, basert på en sann historie, er lagt til Frankrike mot slutten av 1300-tallet, der ridderne Jean de Carrouges (Matt Damon) og Jacques Le Gris (Adam Driver) har blitt gode venner i tjeneste hos kong Karl VI (Alex Lawther).
Le Gris profiterer imidlertid på sitt nære forhold til kongens søskenbarn, grev Pierre d’Alençon (Ben Affleck). Dette går uforvarende på bekostning av de Carrouges, noe som skaper splid mellom kameratene.
Når Jeans kone, Marguerite (Jodie Comer), så kommer med en alvorlig anklage mot Le Gris, setter de Carrouges mekanismer i sving for å gjenopprette æren og oppnå rettferdighet.
Han vil få kongen til å gi klarsignal til å møte Le Gris i en lovlig sanksjonert duell til døden.
Damon er regelrett brutal i sin rolle, Driver mer tvetydig sjarmerende, mens dypt talentfulle Comer viser seg å spille den kanskje viktigste figuren av alle.
Smart skrevet manus
Historien høres kanskje forholdsvis enkel ut, men viser seg å ha flere interessante tolkningsmuligheter. Den presenteres nemlig i tre versjoner, sett fra både Jean de Carrouges, Jacques Le Gris og Marguerite de Carrouges’ synsvinkler.
Hendelser fra en versjon kan med små variasjoner i spillet få helt andre betydninger i en annen, selv om dialogen er den samme. Og scener som avsluttes, kan senere vise seg å ha fortsettelser med ny informasjon som kan endre publikums syn på figurene.
Det er veldig interessant å se hvordan begge mennenes versjon er formet etter deres selvbilder og egeninteresse. Marguerites versjon får henne til å fremstå som den sterkeste og modigste på flere måter, og filmen utvikler seg til å bli en tankevekkende diskusjon om kvinners samtykke og rettigheter i en mannsdominert verden.
Ridley Scott regisserer historien med en finesse som lar nyansene tre klart frem etter hvert som vi danner oss et mer helhetlig bilde av det som egentlig har skjedd mellom de tre hovedfigurene.
Manuset er smart skrevet og «Rashomon»-lignende strukturert av Nicole Holofcener, Matt Damon og Ben Affleck, basert på Eric Jagers bok «The Last Duel: A True Story of Trial by Combat in Medieval France» (2004).
ANMELDELSE: Joachim Triers «Verdens verste menneske» er en av årets beste filmer
Stadig sterkere nerve og intensitet
Det er åpenbart fra første bilde at dette er en Ridley Scott-film, fantastisk vakkert filmet av Dariusz Wolski med snødrev og blodsprut i motlys på røykfylte sletter. Detaljrikdommen er stor, både i enorme slagscener og små, intime øyeblikk.
Bildenes stemninger understøttes av Harry Gregson-Williams’ filmmusikk, som virker å tilnærme seg en middelalder-musikalsk stilart som passer godt inn i filmens øvrige estetikk.
Størrelsen på filmsettene og folkemassene vekker assosiasjoner til klassisk Hollywood-film, og det er deilig å se en storskalaproduksjon der det tilsynelatende er spart på lite, verken når det gjelder detaljrike kostymer eller enorme kulisser.
ANMELDELSE: «Aksel» er dokumentaren Aksel Lund Svindal fortjener
Scott har blitt beskyldt for å være bedre på å bygge verdener enn å fortelle historier, men det stemmer i hvert fall ikke når det gjelder «The Last Duel», for her skaper han en stadig sterkere nerve og intensitet som gjør den siste duellen særdeles spennende og uforutsigbar.
Man kan iblant få følelsen av at klipper Claire Simpson har vært nødt til å være hard med den digitale saksa, for selv med en spilletid på 2 timer og 30 minutter, fortelles historien i lynets hastighet. Det er lite pusterom mellom begivenhetene og flere av slagscenene virker kortere enn de enorme ressursene som åpenbart er brukt på dem skulle tilsi.
Ridley Scott har sluppet forlengede versjoner av flere av sine filmer, der for eksempel «Kingdom of Heaven» (2005) gikk fra å være god på kino til å bli et mesterverk på Blu-ray. Det gjenstår å se om det samme vil skje med «The Last Duel», men den er uansett sterk nok i sin nåværende form til at den fortjener å bli sett på det største kinolerretet du kan finne.
(«The Last Duel» ble anmeldt da den ble vist utenfor konkurranse på filmfestivalen i Venezia)
