PÅ KINO 17. SEPTEMBER 2021: Regissør Bent Hamer har i snart 40 år vært en av landets fremste leverandører av underfundige auteur-komedier som for eksempel «Eggs», «Salmer fra kjøkkenet» og «O’Horten».
Hans nye film bare befester den posisjonen, for «The Middle Man» er en mørk, mystisk og tørrvittig dramakomedie med absurde trekk og et slitent persongalleri. Manuset er skrevet av Hamer selv, løst basert på den midtre delen av Lars Saabye Christensen kritikerroste roman «Sluk» (2012).
Man kan lure på hva det hele egentlig betyr, og hva som er poenget, men Hamer er kanskje mer opptatt av å formidle tidløse personligheter i tidsriktige stemninger enn å ha et direkte budskap. «The Middle Man» har nok av hans kjennetegn til å være en tydelig Hamer-film, noe som alltid har filmatisk verdi og betydning.
ANMELDELSE: Denis Villeneuves «Dune» er gledelig ambisiøs sci-fi
Blir ansatt som mellommann
Den nedkjørte småbyen Karmack rammes av så mange dødelige ulykker at myndighetene bestemmer seg for å ansette en mellommann til å overbringe triste budskap til pårørende.
Frank Farelli (Pål Sverre Hagen) intervjues av byens doktor (Don McKellar), presten (Nicolas Bro) og politisjefen (Paul Gross) og blir ansatt med en prøvetid på to måneder. Jobben skal imidlertid vise seg å by på flere ubekvemme utfordringer. Moren (Nina Andresen Borud) spør ham stadig vekk om de nye arbeidserfaringene, selv om han har taushetsplikt.
Frank får også uventede problemer når kameraten Steve (Rossif Sutherland) skades av jobbkonkurrenten Bob (Trond Fausa Aurvåg). Denne uoverensstemmelsen får ringvirkninger som kan påvirke det ferske forholdet til sekretæren Blenda (Tuva Novotny).
Historien foregår altså i en fiktiv småby et sted i USAs rustbelte, og man kan undre på hva amerikanere vil synes om en film der fire nordmenn (Pål Sverre Hagen, Nina Andresen Borud, Trond Fausa Aurvåg, Aksel Hennie), en svenske (Tuva Novotny) og en danske (Nicolas Bro) spiller amerikanere med europeiske aksenter.
Alle er fremragende skuespillere, men overbeviser nok ikke helt som amerikanere. Det aner meg at det heller ikke er et spesielt viktig poeng, for Karmack kan være et symbol på ethvert sted i sosial og økonomisk krise. Dessuten er figurene så velspilte at man glatt overser eventuelle dialektale skavanker.
Vi møter et knippe mennesker med ulik grad av sosialt og moralsk forfall, og de gestaltes av dyktige skuespillere som er en god match til Bent Hamers sorthumoristiske alvor.
Pål Sverre Hagen er spesielt god som den velmenende, men uheldige Frank, en rolle som gir ham en glimrende anledning til å vise sin spennvidde, selv om figurens følelsesregister er under et visst press i en stort sett behersket film med bedagelig temperatur.
ANMELDELSE: «Scenes from a Marriage» – glimrende skuespill i langdrygt skilsmissedrama
Styggvakker appell
«The Middle Man» er utsøkt filmet av Hamers mangeårige samarbeidspartner John Christian Rosenlund, som får både nedslitte Karmack (filmet i Canada og Tyskland) og de mer eller mindre tvilsomme figurene som bor der til å ha en styggvakker appell, litt på samme måte som i Hamers forrige «amerikanske» film, «Factotum» (2005), også skutt av Rosenlund.
Triste gater og sørgelige hushjørner bærer bud om fordums storhet og vekker sympati for personene som likevel forsøker å få til noe i et miljø preget av nedgangstider og håpløshet. Produksjonsdesigner Diana Magnus, art director Anja Fromm og Bruno Rocca, set decorator Matt Ceolin og kostymedesigner Amanda Lee Street har gjort mye bra her!
I tillegg er både klipper Anders Refn (Nicolas Winding Refns far) og komponist Jonathan Goldsmith viktige bidragsytere som er med på å gi filmen dens «Hamerske» stil, tempo og atmosfære.
ANMELDELSE: «Ingenting å le av» – rørende og morsomt om når livet går til helvete
Det er kanskje ikke helt åpenbart om «The Middle Man» er en allegori, en samtidsskildring eller bare en mørk komedie med poengfattige pussigheter uten en dypere mening. Kanskje er ikke handlingen mer komplisert enn hva du selv legger i den.
Kanskje kunne filmen fungert enda bedre med et helamerikansk ensemble, eller om handlingen ble flyttet til en norsk småby. Kanskje ville den hatt et bredere nedslagsfelt dersom den absurde humoren fikk større albuerom i den sorgtunge handlingen.
Det var tre «kanskje» på rad, og kanskje spiller ingen av dem egentlig noen rolle. «The Middle Man» underholder lunt og godt med sine bisarre hendelser, feilbarlige figurer og Bent Hamers særegne og melankolske uttrykk, som ligner lite annet man ser på kino i 2021.
