PÅ NETFLIX 1. DESEMBER 2021: Filmer om mellommenneskelige forhold blant amerikanske nybyggere er inne i en overraskende god periode.
Tidligere i år har både Kelly Reichardts «First Cow» og Mona Fastvolds «The World to Come» vært vist på norske kinoer, begge med betydelige kvaliteter, og nå kommer enda et sjangertilskudd fra Jane Campion («Pianoet», «Top of the Lake»).
«The Power of the Dog» tegner komplekse bilder av undertrykte følelser på prærien, blant mennesker i et hardt miljø der overlevelse er det dominerende instinktet.
Det hender at Campions film glir ut i sekvenser som blir for lange og målløse, og jeg er faktisk usikker på om veldig britiske Benedict Cumberbatch virkelig er rett mann i sin amerikanske hovedrolle.
Filmens historie fortelles i et malende tempo og ender heldigvis opp i et emosjonelt klimaks som både berører og provoserer.
ANMELDELSE: «Ghostbusters: Afterlife» er gammel spøkelsesmoro i ny innpakning
Ufint psykologisk spill
Året er 1925 og brødrene Phil og George Burbank (Benedict Cumberbatch og Jesse Plemons) driver foreldrenes kvegranch i Montana.
Phil er den barske, brautende og uflidde cowboyen som stadig hyller sin avdøde mentor, Bronco Henry, som må ha vært litt av en fyr, mens lavmælte George er mer kultivert, fin i tøyet og aspirerer til en mer dannet tilværelse med koblinger til statens makthavere.
Når han i all hemmelighet gifter seg med enka Rose (Kirsten Dunst), flytter hun inn på ranchen med sønnen Peter (Kodi Smith-McPhee).
Phil blir rasende og starter et ufint psykologisk spill mot Rose, men begynner snart å innynde seg hos hennes sønn, som har en fremtoning og interessefelt som er definitivt mindre macho enn det som er vanlig i Montana i 1925.
Interessante småhistorier
Dette kan kalles et firkantdrama, med Phil, George, Rose og Peter som de involverte. Det er helt klart Phil som er pådriveren i konflikten som oppstår, men Jane Campion, som også har skrevet manuset basert på Thomas Savages roman, er forsiktig med å avdekke hva som eventuelt ligger bak.
Hun gir nok av ledetråder til at man danner seg et bilde, men noen av antagelsene blir aldri bekreftet eller utforsket videre.
Historien inneholder flere interessante småhistorier, som lojaliteten mellom brødrene, Roses kamp for å bli anerkjent av kjøkkenhjelpene, Peters mobbeproblemer med de andre cowboyene og – ikke minst – det betente forholdet mellom sarkastiske Phil stakkars Rose.
Campion veksler godt mellom flere historielag og sammensetninger.
ANMELDELSE: «The Many Saints of Newark» er en stilig mafiafilm
Stikker seg litt ut
Jeg skulle ønske at klipperen hadde brukt saksa litt flittigere i noen av filmens mer langtrukne og unødvendige scener. Den varer i 2 timer og 5 minutter, men kunne lett vært et kvarter kortere, uten at det hadde gått på bekostning av historien som fortelles og figurene som portretteres.
Jeg undrer også på om en skuespiller med et mer typisk amerikansk lynne og utseende kunne fungert enda bedre i rollen som Phil. Benedict Cumberbatch gjør selvsagt en god rolle, som alltid, men stikker seg likevel litt ut her.
Montana ser amerikansk nok ut, men er faktisk filmet mellom majestetiske fjell på New Zealand, noe som gir mange flotte panoramabilder av grønnbrune omgivelser.
Man kan nok kalle filmen en slags western, bare ikke i tradisjonell forstand. Her er det ingen revolverdueller utenfor saloonen, bare mennesker med styrker og svakheter som forsøker å overleve og skape seg et liv. Filmen har sine mest dramatiske øyeblikk når man ser hvor langt enkelte er villig til å gå for å oppnå det.
Tittelen «The Power of the Dog» stammer fra et bibelsitat, men man må se filmen for å forstå den fulle meningen.
(«The Power of the Dog» ble anmeldt på filmfestivalen i Venezia i september 2021)
