PÅ KINO 8. OKTOBER 2021: Det er mulig at en mannlig filmkritiker med egne sønner er ekstra tilbøyelig til å la seg bevege av en sørgmodig film om et far-sønn-forhold. Det skyldes likevel først og fremst at «Alltid nære deg» bare ER en skikkelig god film med stor emosjonell slagkraft.
Den italienske regissøren Uberto Pasolini har laget et stille, rørende drama med James Norton og lille Daniel Lamont i knusende gode hovedroller.
Tematikken kunne lett ha sklidd ut som sentimentalt melodrama med teatralske emosjoner og svulstig felegnikk, men det at Pasolini hele tiden holder igjen, og lar både små og store øyeblikk utspille seg nært og naturlig, gjør «Alltid nære deg» til en mye sterkere opplevelse.
Denne filmen er en nydelig påkjenning for lettrørte.
LES: Topp 10: Serier vi gleder oss til i høst
Må finne adoptivforeldre
Historien skal være inspirert av sanne hendelser. John (James Norton) er en 34 år gammel hardtarbeidende vindusvasker og pliktoppfyllende alenefar til den fire år gamle sønnen Michael (Daniel Lamont) i Belfast i Nord-Irland.
Han er imidlertid også alvorlig syk, og har ingen familie til å støtte seg. Derfor er han nå inne i en vanskelig prosess med å finne noen som kan adoptere sønnen når han selv er borte.
Filmen følger John og Michael i møter med flere mulige adoptivforeldre, men John har veldig vanskelig for å gjøre et bestemt valg. Og mens formkurven hans peker stadig nedover, forsøker han å skjerme sønnen mot realitetene.
Det presser seg likevel frem et behov for å fortelle Michael hva som egentlig er i ferd med å skje.
Naturlig utstråling
James Norton («Happy Valley», «Mr. Jones», «Little Women») spiller sterkt som John, en varm person tydelig merket av et hardt liv, men som aldri viser tegn til selvmedlidenhet. Han viser imidlertid en uslokkelig kjærlighet til sønnen, som spilles med en naturlig utstråling av Daniel Lamont, som bare var fire år under innspillingen.
Det er kanskje begrenset hva slags skuespill man kan forvente av en så liten kar, men han har en tilstedeværelse og uttrykksfullhet som gjør at man aner at Michael forstår mye mer av det som skjer rundt ham enn det faren kanskje er klar over.
Filmen formidler det varme forholdet mellom dem gjennom små, hverdagslige scener med stor gjenkjennelseseffekt, som bare forsterker sorgen over vissheten om far-sønn-forholdets tidsbegrensede utsikter.
ANMELDELSE: «James Bond: No Time to Die» går ut med et smell og æren i behold
Stor sympati for figurene
«Alltid nære deg» kunne enkelt ha spilt på tårevåte strenger gjennom hele spilletiden. Heldigvis er 64-årige Uberto Pasolini («Machan», «Still Life») en altfor rutinert filmskaper til å ty til lettvinte klisjeer.
Selv om dette «bare» er hans tredje film som regissør og manusforfatter, har han hatt ulike roller i filmindustrien siden 1980-tallet, blant annet som produsent av «I blanke messingen» i 1999. Hans nyeste verk fremstår som en gjennomtenkt historie med stor sympati for dens figurer og respekt for sitt publikums evne til å tilegne seg deres skjebner.
Bare av og til glipper det litt, som i Johns møte med en misfornøyd kunde og det litt uavklarte forholdet han har til adopsjonsmyndighetenes representant, Shona (Eileen O’Higgins), der den ellers så sikre formidlingen snubler.
Det er likevel bare to ørsmå skjønnhetsfeil i en ellers svært finstemt og velspilt film som gjør et dypt inntrykk. Jeg kan være en hard nøtt å knekke i kinosalen, men «Alltid nære deg» gjorde meg blank i øynene.
