PÅ KINO 8. OKTOBER 2021: Jakten på den perfekte partner er et tidløst tema som opptar mange. «Drømmemannen» har imidlertid et litt uvant utgangspunkt, nemlig en kvinne som på ingen måte er interessert i en perfekt mann, men blir prakket på en.
Det er heller ikke det eneste originale ved historien, for den aktuelle mannen er en robot! Denne tyske filmen er nemlig noe så sjeldent som et romantisk sci-fi-drama, en sjangerkombinasjon som fungerer mye bedre enn man kanskje skulle tro.
Regissør Maria Schrader («Unorthodox») belyser konstrastene mellom samvær og aleneskap i en potent blanding av absurd drama og humoristisk sci-fi. Den har noen fantasifulle grep som kanskje kan vekke en viss skepsis hos noen, men «Drømmemannen» er en god film med overraskende skarp humor og lun hjertevarme.
ANMELDELSE: «Alltid nære deg» er en nydelig påkjenning for lettrørte
Deltar i spesielt eksperiment
Hovedpersonen er Alma (Maren Eggert), en forsker i slutten av 40-årene som er totalt fordypet i jobben sin ved et museum i Berlin. Hun har verken tid eller lyst til romantikk, men blir likevel overtalt til å delta i et spesielt eksperiment, koordinert av en navnløs figur spilt av Sandra Hüller («Min pappa Toni Erdmann»).
I tre uker skal hun ha en menneskelignende robotpartner boende hjemme hos seg selv. Tom (Dan Stevens) er skapt og programmert etter Almas egne ønsker og preferanser, men hun vil egentlig ikke forholde seg til ham (eller det), og er først og fremst ute etter forskningsmidler hun har blitt lovet som takk.
Toms algoritmer gjør imidlertid at han (eller det) gradvis lærer stadig mer om Almas vaner og behov, og justerer sin tilnærming til henne deretter, noe som kanskje kan smelte hennes likegyldige isfront.
Maren Eggert («Eksperimentet») gjør en god rolle som den engasjerte forskeren, som vi etter hvert forstår har et avbrutt forhold bak seg, og har mer eller mindre gitt opp denne delen av livet. Hun er ikke en gang interessert i å bruke roboten som uforpliktende sexpartner, selv om han (eller det) åpenbart er konstruert for det, også.
Eggert formidler Almas gradvise og motvillige «oppvåkning» på en fin og troverdig måte. Dan Stevens («Downton Abbey», «Skjønnheten og Udyret») har kanskje den mest krevende rollen som roboten, som skal fremstå som en virkelig mann, men bare nesten.
Tom kan fremstå glatt og pregløs, men har likevel en forbausende ærlig og oppriktig menneskelighet, skapt av algoritmene. Det er ingen liten utfordring å gestalte en slik figur, men Stevens håndterer rollen morsomt og gjennomført, uten å skli ut i «camp».
LES: Topp 10: Serier vi gleder oss til i høst
En uvanlig kjemi
Eggert og Stevens har en uvanlig kjemi, som kanskje ikke springer ut av kinolerretet som i de beste tradisjonelle rom-com-filmene, men det er åpenbart at det er noe mellom kvinnen og roboten som skaper et fellesskap, selv om Alma tror hun egentlig ikke ønsker det.
Disse scenene er nennsomt fortalt, med en gjennomgående humoristisk nerve som faktisk er med på å øke historiens emosjonelle styrke.
Det gjør inntrykk på en merkelig måte å se hvordan Tom gjør sitt ytterste for å lysne og tilrettelegge Almas tilværelse, hvordan han aldri tar seg nær av hennes brå og kalde avslag og hvordan man så smått ser antydninger til endringer i hennes oppfatning av sin ufrivillige partner.
Hvordan filmen forklarer robotens tysk med engelsk aksent, er for øvrig genialt løst i manuset, skrevet av Jan Schomburg og Maria Schrader, basert på en novelle av Emma Braslavsky. Man kunne nesten ønske at James Cameron hadde kommet på en lignende forklaring på Arnold Schwarzeneggers hjelpeløse østerrikske engelsk i «The Terminator».
ANMELDELSE: «James Bond: No Time to Die» går ut med et smell og æren i behold
Handlingen foregår et lite stykke inn i fremtiden, og det må være veldig nært, siden omgivelsene ligner ekstremt mye på vår egen tid. Det eneste fremtidsaspektet er egentlig konseptet om den svært så menneskelignende roboten og hologramomgivelsene Alma introduseres for ham i.
Dette er heller ikke viktig for historien, der interaksjonen mellom Alma og hennes robot er det sentrale. Regissør Maria Schrader stiller noen interessante spørsmål om hva det er som skaper et felleskap mellom to personer, og hvilke grunnleggende behov vi alle har, selv om man kanskje fortrenger det.
Den diskuterer kjærlighetens kår i feminismens tid, og den åpne slutten gir rom for å tolke filmens svar slik du selv vil.
Originaltittelen «Ich bin dein Mensch» er oversatt til «Drømmemannen», som kanskje får dette til å høres ut som en lettere type sjangerfilm, men den er langt smartere, mer nyansert og mer ettertenksom enn de romantiske komediene som den norske tittelen kanskje gir assosiasjoner til.
