PÅ KINO 12. NOVEMBER 2021: Trengte vi en nyinnspilling av «Tre nøtter til Askepott»? Mange har jo sterke nostalgiske følelser for den tsjekkoslovakiske originalfilmen fra 1973, som NRK har vist hver julaften siden 1990-tallet.
Våre hjerter smelter fremdeles ved synet av Libuse Safránková som Askepott og Pavel Trávnícek som den kjekke prinsen, og – ikke minst – lyden av legendariske Knut Risans myndige fortellerstemme.
Så hvorfor lage en ny versjon? Svaret er at markedet (publikum) åpenbart vil ha det. Da Nils Gaup lagde en pen og pyntelig nyinnspilling av «Reisen til julestjernen» i 2012, gikk hele 462.000 på kino for å se den. «Tre nøtter til Askepott» har potensialet til å overgå dette.
Dette er en nemlig en susende godt fortalt eventyrhistorie, der alle de klassiske elementene er på plass, pluss storslagne bilder av norsk fjellandskap i sin fineste vinterskrud. Og best av alt – Astrid S er bare helt prinsesse i hovedrollen!
ANMELDELSE: Et A-lag leverer sine B-varer i «Red Notice»
Ei slem stemor, tre magiske nøtter og ett slottsball
Du kjenner nok historien, og den gjenfortelles slik du husker den. Manusforfatterne Anna Bache-Wiig, Karsten Fullu, Kamilla Krogsveen og Siv Rajendram Eliassen har riktignok gjort mange endringer, men hovedtrekkene er de samme.
Askepott (Astrid Smeplass) er kuet og uønsket av den slemme stemora (Ellen Dorrit Petersen), som jobber hardt og målrettet for å få sin egen datter (Ingrid Giæver) invitert på slottsballet. Der skal nemlig prinsen (Cengiz Al) velge sin brud, ifølge planen lagt av kongen (Thorbjørn Harr).
Prinsen blir imidlertid betatt av Askepott mens han er ute på jakt i skogen, men hun forsvinner før han får vite hvem hun er. Når den store dagen kommer, sørger stemora for holde Askepott opptatt på gården, men hun har noen magiske nøtter i sin besittelse, som åpner for store muligheter.
Eventyret advarer mot hovmod og ærgjerrighet, og signaliserer at man kommer lengst ved å være seg selv og møte andre med åpenhet og ærlighet. Gammeldags tematikk? Jo, kanskje, men budskapet er fremdeles relevant.
Ett av de største spenningsmomentene ved filmen, er hvordan Astrid Smeplass duger i hovedrollen. Hun er selvsagt kjent som en av landets mest habile popstjerner, men har hun også et talent som skuespiller? Etter å ha sett denne filmen, er svaret så avgjort «ja».
Hun har den nødvendige auraen og «it-faktoren» og føyer seg lett inn i rekken av klassiske eventyrfigurer med prinsessestatus som en mulig fremtidsvisjon. Det finnes også en slags norsk presedens for valget av en sanger til denne julefilmen, siden Hanne Krogh spilte hovedrollen i originalversjonen av den før nevnte «Reisen til julestjernen» i 1976.
Noen kunne kanskje ha tenkt seg en radikalt annerledes Askepott-figur, som er alt annet enn from, vakker og kjernesunn, men Smeplass spiller en versjon man absolutt kan kjenne igjen fra både Disney-tegnefilmen og den tsjekkoslovakiske utgaven.
Hun blir kanskje ikke satt på de aller største prøvene, og slipper å bevege seg i ytterkantene av det emosjonelle spektrumet, men gjør en solid jobb med stor kameratekke og tilstedeværelse.
Hun har en flott motspiller i Cengiz Al, som spiller en mye bedre prins enn Pavel Trávnícek gjorde i originalen. Mens tsjekkeren kunne virke litt hoven og sleip, spiller Al med en frisk åpenhet og naturlighet som vekker sympati for prinsens spesielle situasjon.
ANMELDELSE: Superhelt-slitasjen melder seg for fullt i «Eternals»
Kommer til å bli en kjempesuksess
Og bare vent til du får se Ellen Dorrit Petersen som stemora! Ja, vi har sett flere slemme stemødre på film, en slitsom og urettferdig klisjé for virkelighetens stemødre.
Petersen går imidlertid inn i rollen med et infernalsk uttrykk, godt hjulpet av sminkør og hårdesigner Asta Hafthorsdottir og kostymedesigner Flore Vauville. Hun kan skremme vettet av de minste med sitt fryktinngytende utseende og iskalde stemmeleie.
Friske og energiske Ingrid Giæver har klokelig valgt å spille stesøstera med et større innslag av komikk. Hun er ikke direkte slem, men er mer et produkt av morens ambisjoner og en ufrivillig brikke i hennes strategiske spill.
Og så er det veldig hyggelig å se veteraner som Bjørn Sundqvist, Anne Marit Jacobsen og Kristofer Hivju i små, men tyngdeskapende roller. Kameraet henger gjerne et par sekunder mer på ansiktene deres enn det som strengt tatt er nødvendig, men det har filmen bare godt av.
ANMELDELSE: «Titane» er noe av det villeste og rareste på kino i år
Trond Tønders bilder er rett og slett eventyrlige, både i scener fra Maihaugen, Sjodalen og interiørscener i et filmstudio i Litauen. Gaute Storaas har komponert episk og stemningsskapende orkesterscore som effektivt underbygger de storslagne bildene. (Man kunne kanskje ha ønsket seg noen lånte toner fra den tsjekkoslovakiske filmen, men det er muligens også smart å holde bevisst avstand fra den.)
Filmen er regissert av Cecilie A. Mosli, kanskje mest kjent som skuespiller fra filmer som «Naboer», «Orps», «Skjult» og «Kompani Orheim». Hun har imidlertid også vist seg som en kapabel regissør av episoder av «Mammon», «Frikjent», «Heimebane» og «Grey’s Anatomy».
Hennes første spillefilm er feiende flott, med en tydelig sjangerforståelse, et gjennomført stilistisk uttrykk og en stødig fremdrift (og her må klipperne Perry Eriksen og Jens Christian Fodstad nevnes).
Man kan mistenke at ett av filmens mål er å gi publikum assosiasjoner til «Frost», og den treffer i så fall godt på referansene, både i skala, utseende og fortellerteknikk. Spenningsmomentet er kanskje ikke det store, for alle vet jo hvordan dette skal gå, men underholdningsmomentene er mange.
Det er derfor rimelig å anta at dette blir en av vinterens største kinosuksesser!
