PÅ DISNEY+ FREDAG 12. NOVEMBER 2021: En av figurene i «Borte bra, alene hjemme best» sier det rett ut: «Jeg vet ikke hvorfor de alltid forsøker å spille inn gamle klassikere på nytt, de er jo aldri bedre enn originalene».
Dette er filmskapernes beskjed til seeren: De vet at alle kommer til å se den med «Alene hjemme» trygt plassert i bakhodet. Den har tross alt hatt over 30 år på seg til å sementeres i vår kollektive popkulturelle bevissthet som en av tidenes store juleklassikere.
Og nei, den er ikke like god som originalen (men ikke så verst). Så hvorfor eksisterer den? Sannsynligvis fordi markedsetterspørselen etter denne typen filmer er nær ubegrenset i tida mot jul. Derfor utnytter Disney potensialet som tross alt ligger i en av de mange merkevarene de overtok i kjøpet av 20th Century Fox.
«Borte bra, alene hjemme best» gjør ikke engang et forsøk på å overgå originalens julebriljans, men det betyr slett ikke at den er dårlig. Godt skuespill og et humoristisk manus gjør dette til 90 kjappe og uforpliktende minutter, selv om den på langt nær kan matche originalens hjertevarme og hardtslående slapstick. Dette er mild, snill og kalkulert julemoro.
ANMELDELSE: «Tre nøtter til Askepott» blir en av vinterens største kinosuksesser
Blir etterlatt i stort hus
Historien foregår i det samme universet som før, bare 30 år senere. Kevin McAllister nevnes, men er ikke med. Det er imidlertid Max (Archie Yates), som ved en glipp etterlates i det store huset når resten av familien drar på juleferie til Tokyo.
Også han må beskytte huset mot to innbruddstyver, men tvisten i forhold til originalfilmen, er at de – i motsetning til Harry og Marv – ikke er ranere, men et vanlig ektepar.
Pam (Ellie Kemper) og Jeff (Rob Delaney) tror nemlig at Max har stjålet en svært verdifull porselensdukke fra huset deres under en visning, og nå vil de ta den tilbake for å kunne selge den og unngå salget av hjemmet sitt.
De tror huset er tomt, men det skal vise seg at Max gir dem uventet motstand, mens hans mor Carol (Aisling Bea) fortvilet forsøker å komme seg hjem fra Tokyo.
Har absolutt sine øyeblikk
Historien er såpass nært basert på avdøde John Hughes sitt originalmanus at han er kreditert her, sammen med Mikey Day og Streeter Seidell. De har skrevet inn stadige små vink til «Alene hjemme», som av og til er morsomme, men som også er litt uheldige påminnelser om hvor mye bedre den egentlig er.
Den nye versjonen har absolutt sine øyeblikk med lun humor og glorete julestemning, inkludert store mengder juksesnø, men den føles mindre engasjerende. Litt av forklaringen er at Max-figuren får for lite spilletid.
Archie Yates («Jojo Rabbit») er faktisk en litt bedre skuespiller enn det Macauley Culkin kanskje var i sin tid, men Max blir likevel en slags bifigur i sin egen film, og har heller ikke helt den samme umiddelbare sjarmfaktoren som gjorde Kevin til alles favoritt.
I stedet er ekteparet Pam og Jeff de mest sentrale, og når man får sympati for deres problemstilling, er det ikke fullt så gøy å se dem bli utsatt for Max sine smertefulle feller. Noen av dem er oppfinnsomme, men denne delen av filmen kan overhodet ikke måle seg mot de latterbrølfremkallende sekvensene med Harry og Marv i originalen.
ANMELDELSE: «The Boy Behind the Door» er en litt skuffende skrekkthriller
Oppfyller enkle krav til julekos
«Borte bra, alene hjemme best» er strengt tatt en unødvendig nyinnspilling, for i en valgsituasjon vil samtlige foretrekke «Alene hjemme» i 10 av 10 tilfeller. Produsentene har nok kalkulert med at originalen er så populær at noen kanskje har lyst til å se denne i tillegg. Det er ingen banebrytende affære, men den oppfyller enkle krav til julekos.
Samtidig er persongalleriet satt sammen av noen genuint morsomme skuespillere, der man i tillegg til de nevnte finner blant andre Timothy Simons (Jonah Ryan i «Veep»), Aisling Bea, Kenan Thompson og Devin Ratray (fra … «Alene hjemme»)!
Jeg vil også trekke frem John Debneys feiende og presise filmmusikk, der han bruker fullt orkester til å heve skjermdramatikken på en morsom og effektiv måte. Av og til låner han noen av John Williams sine temaer fra originalen, og selv om det kiler i nostalginerven, er jeg mindre sikker på hvor lurt det er, for man hører umiddelbart hva som har klassikerstatus – og hva som ikke har det.
Det overrasker meg at regissør Dan Mazer (manus til og/eller regi av «Da Ali G Show», «Dirty Grandpa» og manusene til «Bruno», «Borat» og «Office Christmas Party») ikke tråkker hardere til i filmens mer actionfylte scener.
Man kan få mistanke om at han har fått ordre fra Disney om å gjør den enda mer barnevennlig enn originalen, noe resultatet i så fall lider under, men «Borte bra, alene hjemme best» er slett ingen krise om man tar den for hva den er: en enkel, liten strømmefilm med små ambisjoner, men med den rette julestemningen.
