PÅ KINO 10. DESEMBER 2021: At Steven Spielberg skulle regissere en ny versjon av klassikeren «West Side Story» (1961), kom som en overraskelse på mange, siden han aldri har laget en musikal før.
Han har imidlertid lekt med formatet en gang tidligere, fordi «Indiana Jones og de fordømtes tempel» (1984) har en morsom og musikalsk åpningssekvens, der Kate Capshaw (som senere giftet seg med Spielberg) fremfører Cole Porters «Anything Goes».
Nå vender han tilbake til en av sin egen barndoms store filmopplevelser, og gir den en respektfull oppdatering med sine egne visjoner og egenskaper. «West Side Story» anno 2021 er en frisk og vital nyinnspilling som begeistrer med en sterk historiefortelling, et gjennomført uttrykk og godt skuespill i de fleste rollene.
Filmen kunne riktignok ha trengt en mer karismatisk hovedfigur enn det Ansel Elgort («Divergent», «The Fault in Our Stars», «Baby Driver») er i stand til å spille, men alt rundt ham holder så høy kvalitet at man overser hans begrensninger. Og best av alt – den fantastiske musikken av Leonard Bernstein og tekstene av nylig avdøde Stephen Sondheim gjenbrukes heldigvis i all sin prakt!
ANMELDELSE: Fordel å ha en viss kjennskap til figurene i «Being the Ricardos»
Forelsket i fienden
Historien er i hovedtrekk den samme som i Robert Wise og Jerome Robbins’ originale filmatisering av sistnevntes musikaloppsetning, basert på Shakespeares tidløse «Romeo og Julie». Spielberg kunne sikkert valgt å oppdatere handlingen til vår samtid, men har valgt å holde seg til 1950-tallets New York.
Der blir Tony (Ansel Elgort) og Maria (Rachel Zegler) forelsket i hverandre på tvers av etniske skillelinjer. Tony var tidligere medlem av den hvite gjengen The Jets, som nå ledes av hans bestekamerat Riff (Mike Faist), mens Marias bror, Bernardo (David Alvarez), leder den puertorikanske gjengen The Sharks.
Når han oppdager at søsteren kurtiseres av «fienden», brygger det opp til bråk i bydelen. Tony og Marias kjærlighet trues når begge sider av konflikten eskalerer ordbruken, og – etter hvert – voldsbruken.
Store ambisjoner
Filmens anslag viser med all tydelighet at Spielberg ikke leker musikal-regissør, men har store ambisjoner.
Godt hjulpet av blant annet fotograf Janusz Kaminskis virtuose kameraføring og produksjonsdesigner Adam Stockhausens fantastiske tidskoloritt, suger han oss inn i stemningen og atmosfæren i den nedslitte bydelen Upper West Side, der demografien er i rask endring, samtidig som mange av de gamle bygningene er i ferd med å rives.
Tony Kushners raffinerte manus etablerer frontene raskt, og både kjærlighetshistorien og gjengkonflikten utspiller seg med stigende intensitet og spenningskurve. Bernstein og Sondheims udødelige sanger fungerer også her strålende som integrerte fortellergrep, gjennom sterke vokalprestasjoner, instruert av Jeanine Tesori, og David Newmans flotte arrangementer, dirigert av Gustavo Dudamel.
Spielberg konsulterte med Steven Sondheim under både manusarbeidet og innspillingen av musikken, og lar låter som «Maria», «America», «Tonight», «I Feel Pretty» og «Somewhere» få den plassen de fortjener. De har like stor emosjonell slagkraft nå som de hadde for over 60 år siden.
ANMELDELSE: Sesong to av «Beforeigners» er rett og slett skikkelig underholdende
Mindre teatralsk
Den nye «West Side Story» kan absolutt måle seg med den gamle, uten at den på noen som helst måte stiller den i skyggen. Den er bare litt skitnere, råere og mindre teatralsk i uttrykket. Litt av æren for dette tilfaller koreograf Justin Peck, som låner fra Jerome Robbins’ originale koreografi og videreutvikler den med imponerende ekspressivitet.
Casting-ansvarlig Cindy Tolan har besatt alle roller med interessante skuespillere, inkludert Rita Moreno, som spilte Bernardos kjæreste Anita i 1961. Nå spiller hun Valentina, som erstatter Doc-figuren fra originalen, mens Ariana DeBose imponerer som den oppdaterte Anita. Blant de mest sentrale skuespillerne er Mike Faist og David Alvarez spennende valg som motpolene Riff og Bernardo, mens det er umulig å ikke føle for Maria i debutant Rachel Zeglers sjelfulle tolkning.
Hun hadde fortjent en litt bedre motspiller enn Anson Elgort, for selv om han gjør gode ting med både sang og dans, er hans Tony likevel ett hakk kjedeligere enn resten av persongalleriet. Det fører blant annet til at kjærlighetsskildringen brenner med svakere flamme enn man kunne ønske. Her kunne Spielberg kanskje med fordel brukt enda et nytt og friskt ansikt, og ikke et «navn»?
«West Side Story» spruter likevel av musikalsk energi og fortellerglede. Det er åpenbart at Spielberg føler seg hjemme i musikalsjangeren, og man skulle ikke tro han hadde begrenset erfaring fra den. Man sitter riktignok igjen med spørsmålet om hvorfor han egentlig ville lage en ny versjon av en film som allerede har et klassikerstempel. Kanskje er svaret at han rett og slett hadde lyst, og det er i så fall grunn god nok for en av tidenes største regissører.
