PÅ KINO 14. JANUAR 2022: Den første «Scream»-filmen (eller «Skrik», som den het på norsk), var et friskt pust i 1996 med sin selvrefererende lek med skrekkfilmsjangerens troper og konvensjoner.
Den nye filmen er den femte i rekken, men heter bare det samme som originalen, noe den harselerer med selvbevisst. Alle forgjengerne har tatt pulsen på samtiden, blant annet vår fascinasjon for skrekkfilmer og sosiale medier, og dette videreføres her med et spesielt søkelys på fantilhørighet.
Regissørene Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gillett vet nok at de er dømt til å sammenlignes med legendariske Wes Craven, som regisserte de fire første, og kopierer derfor stilen hans med stor kjærlighet og respekt, istedenfor å gjøre noe helt nytt med serien.
De har laget en klassisk slasherfilm som kanskje ikke er spesielt skummel, men som innfrir «Scream»-seriens krav til blodige effekter og innforståtte sjangerpek.
ANMELDELSE: Nicolas Cage er fengslende og gåtefull i «Pig»
Søker hjelp hos veteraner
25 år etter den første gangen, og 10 år etter den forrige, herjer en ny Skrik-maskert Ghostface-morder i byen Woodsboro.
En ny generasjon av mulige ofre må forsvare seg, blant andre Sam (Melissa Barrera), kjæresten Richie (Jack Quaid), søsteren Tara (Jenna Ortega) og hennes kamerat Wes (Dylan Minnette).
De søker hjelp fra noen som har vært gjennom dette flere ganger før, nemlig seriegjengangerne Sidney (Neve Campbell), Dewey (David Arquette) og Gale (Courteney Cox), som siden sist har tatt ulike retninger i livet.
Mens antall ofre øker raskt, avdekker de hemmeligheter som knytter de nye hendelsene mot den aller første Ghostface-saken.
Samme metagrep som i forgjengerne
«Dette er livet ditt nå», sier Sidney til Sam, for å gjøre det klart at hun egentlig ikke har noe annet valg enn å ta opp kampen mot Ghostface-morderen. Og det er som om Neve Campbell samtidig innrømmer at hun for alltid kommer til å være forbundet med «Scream»-filmene og lite annet, og derfor like gjerne kan ta en runde til.
Den femte filmen har mange av de samme metagrepene som forgjengerne, blant annet med klare regler for både angripere og ofre, basert på alle skrekkfilmene som rollefigurene har sett.
Det nye her, er at flere av dem egentlig foretrekker moderne skrekkfilmer som tilbyr mer dybde enn billig skremselstaktikk, som «The Babadook», «Hereditary» og Jordan Peeles filmer («Get Out» og «Us»).
«Scream» befinner seg derfor i en skvis mellom nyere trender og mer klassiske sjangergrep, og det ligger endel god underholdning i å se det nye krasje med det gamle.
ANMELDELSE: «Euphoria» S02 er provoserende TV-seriekunst
Overraskende mange kvaliteter
«Scream» seiler stødig på seriens styrker, selv om de nok ikke virker like friske i 2022 som i 1996. Ghostface-morderen er fremdeles en ikonisk sjangerfigur, nesten på linje med Michael Myers fra «Halloween», Jason Vorhees fra «Fredag den 13.» og Freddie Krueger fra «A Nightmare on Elm Street».
Hans jakt på ungdommelige ofre resulterer i flere handlingsmettede sekvenser, som kanskje ikke skaper gysende gåsehud, men har nok av blodige virkemidler, som tross alt er en viktig del av sjangeren.
Det ligger dessuten en del ekte spenning i historiens sentrale mysterium, der manuset (skrevet av James Vanderbilt og Guy Busick) leker mye med figurenes antagelser om hvem som kan stå bak det hele, og hvorfor.
Syrlige kommentarer om skrekkfilmens kår i vår egen samtid og Hollywoods hang til å lage unødvendige nyinnspillinger og oppfølgere av gamle klassikere, skaper også lett humring i kinosalen.
«Scream» truer ikke originalens klassikerstatus, men til å være en femmer-film, har den overraskende mange kvaliteter som skrekkfilmfans vil sette pris på.
