PÅ KINO FRA 4. FEBRUAR: De har smadret på i over 20 år, og i «Jackass Forever» viser Johnny Knoxville og gjengen at de fremdeles kan kunsten å gjøre masse helt idiotiske ting mot egen kropp.
Stikkord er tiss, bæsj, sæd og kreativ «hverandre»-skading. Smakløsheten er kompromissløs. Og det er selvsagt lite å utsette på innsatsen.
Hvis du elsker fysiske spøker, teite groviser og godlynt lidelse, så er det gode utsikter for latterbrøl her. Og en jevn strøm av tilbakeskuende «Jackass»-slagere gjør at dette blir et nostalgisk påfyll av gamle gleder for fansen.
Men i løpet av 90 minutter blir dette også en slitsom samling av ujevne stunt som blir både stive og slappe i denne fnisete og selvtilfredse «se så crazy dette er»-formen. Og du verden som jeg kjeder meg etter hvert som testikler gang på gang skal skades av alt fra puck og hoppestokk til bier og boksehansker.
ANMELDELSE: Jackass the movie – syk underholdning som får deg til å glise bredt!
Gamle kjenninger og gamle triks
Johnny Knoxville og Steve O er fremdeles frontfigurene i gjengen. Gjester som Machine Gun Kelly og Tony Hawk drysser stjernestøv. Og blåflekker og kjøttsår fordeles jevnt mellom gamle travere som Jason «Wee Man» Acuña og nyere fjes som Zach «Zackass» Holmes.
Her hylles og utvikles en del gamle favoritter, som for eksempel «trippel truserøsk». Og det kommer til nye elementer. Jeg hadde i hvert fall ikke sett teaterversjonen av «kort flyvetur inn i lang kaktusrekke» før.
Komikken svinger godt når innslagene inneholder overaskelseselement som løfter det enkle stuntet til en vits. Men dessverre er det altfor mange av påfunnene som kun er akkurat det du forventer, og det eneste poenget er smertereaksjoner og langvarig kneggelatter fra de involverte.
ANMELDELSE: Spider-Man: No Way Home – virkelig verdt ventetiden
For meg som er fostret opp på skateboardvideoer og Monty Python, er «Jackass Forever» på sitt beste når det dundres på med teite våghalsstunt, og det lages fjollete popkulturelle rammer rundt sketsjene.
Jeg er ikke like glad i den litt mobbete omgangstonen som preger en del av den simplere «plage hverandre»-humoren. Og jeg har lite sans for innslagene hvor dyr, enten det er bjørn, gribb, okse, slange, bie, skorpion eller edderkopp, settes i stressende situasjoner for å skremme eller påføre smerte til deltagerne.
Denne forslitte «fear factor»-underholdningen blir svært repeterende når det gang på gang skal bites i, stikkes i og spises fra folks kroppsdeler.
ANMELDELSE: Ozark S04 – Rendyrker spenningsunderholdningen
TV på kino
«Jackass Forever» er et godt stykke unna helaftens spillefilm. Dette er 90 minutter med stunt, sketsjer og litt skjult kamera. Og foruten et påkostet og morsomt anslag, og et ganske heftig smerteklimaks på slutten, så er det lite narrativ struktur, spenningsutvikling og handlingsforløp å spore her.
«Jackass» ble født og formet på TV-skjermen. Regissør Jeff Tremaine tar godt vare på røttene, og henter mye energi fra den punkete hjemmevideoestetikken.
Og selv om filmen har nok høyoppløselig saktefilm av kropp i sammenstøt til å skinne i kinomørket, så er dette er et kledelig rufsete produsert konsept som er vel så egnet for sofatitting med vennegjeng og spoleknapp – slik at ting og tang kan kommenteres og reageres på underveis.
Personlig skulle jeg gjerne hatt en pauseknapp da jeg så den på kino. Jeg gikk kraftig lei av balleslag, dyrebitt og det nær kontinuerlige «le av seg selv»-lydsporet som durer jevnt gjennom hele filmen. Men det handler jo selvsagt mest om min gode/manglende (stryk det som passer) humor.
Hvis du synes «Jackass» høres håpløst utdatert ut i 2022, så byr ikke denne filmen på noe som vil få deg til å endre mening om akkurat det.
Er du fan, så er det bare å feire fullåpne kinosaler med småsadistisk underbuksehumor av sedvanlig Knoxville-kvalitet.
«Jackass Forever» har kinopremiere fredag 4. februar.
