PÅ KINO 25. FEBRUAR 2022: Paul Thomas Andersons nye film er en god, varm og stemningsfull kjærlighetserklæring til byen og epoken han vokste opp i, ikke rent ulikt det Quentin Tarantino gjorde i «Once Upon a Time … in Hollywood».
«Licorice Pizza» (oppkalt etter en platebutikk-kjede i California på 1970-tallet) er breddfull av nostalgiske og lengtende tilbakeblikk på bymiljøer og mennesketyper som ikke finnes lenger, samtidig som filmen heller ikke stiller seg helt ukritisk til hvordan det var å leve i Los Angeles i 1973.
Mest av alt er det en nydelig historie om vennskapsforholdet mellom to unge mennesker som navigerer seg gjennom overgangen fra ungdoms- til voksenlivet med ulik grad av tilpasningsdyktighet.
Alana Haim og Cooper Hoffman er praktfulle i hovedrollene, og filmen har en deilig tidskoloritt som får nostalgiske hjerter til å banke hardt.
ANMELDELSE: «Studio 666» er splattermoro for Foo Fighters-fansen
Kretser stadig tilbake til hverandre
Når 25 år gamle Alana (Alana Haim) møter den 10 år yngre skoleeleven Gary (Cooper Hoffman), innleder de et uventet nært vennskap. Alana nøler med å la det bli noe mer, på grunn av aldersforskjellen.
Hun bor fortsatt hjemme hos foreldrene sine, uten konkrete fremtidsplaner, mens Gary er på tampen av en karriere som barnestjerne. Begge blir nødt til å tenke nytt, og samarbeider om et spennende prosjekt, men ulike ønsker og behov driver dem fra hverandre.
Alana forsøker seg som skuespiller og engasjerer seg i lokalpolitikken, mens Gary utvikler sine forretningsideer i nye retninger. Det skal imidlertid vise seg at uansett hvilke veivalg de gjør, kretser de stadig tilbake til hverandre.
Det springende forholdet mellom Alana og Gary er selvsagt filmens røde tråd, men den har flere humoristiske avstikkere, samt noen mer alvorlige. En episode skildrer skyggene av det gamle Hollywood, personifisert gjennom Sean Penn og Tom Waits i morsomme roller med tragiske undertoner.
I en annen ser vi hvordan Alana må hjelpe en ung ordførerkandidat (Benny Safdie) med å skjerme privatlivet. Og møtet med filmprodusenten Jon Peters, hysterisk morsomt spilt av Bradley Cooper, viser hvordan de verste mannegrisene kunne ta seg til rette i 1973 på en måte som ikke er like akseptert i dag.
(Jon Peters er for øvrig en virkelig person, og var kreditert som en av produsentene av «A Star is Born», der nettopp Bradley Cooper både var regissør og spilte den mannlige hovedrollen mot Lady Gaga).
ANMELDELSE: «Spencer» – Kristen Stewart fortjener sin Oscar-nominasjon
En godtepose av analoge skatter
Man kan innvende at historien ikke er spesielt dyp, men poenget er ikke nødvendigvis akkurat hva den forteller oss, men hvordan det føles. Filmen er en godtepose av analoge skatter, både når det gjelder bildenes tekstur (selvsagt skutt på 35 mm) og lydsporets eklektiske valg av musikk, slik den ble spilt av amerikanske radio-DJs for 50 år siden.
Publikum føres inn i en fortid som virker fjern, men samtidig forlokkende, fordi man får fornemmelsen av et åpnere og friere kulturelt landskap der prøving og feiling virker mindre risikabelt enn i vår egen samtid.
Dette kan selvsagt bero på nostalgiens farlige tiltrekningskraft, som filmen har mye av. Paul Thomas Anderson viste oss noen av 1970-tallets skyggesider i «Boogie Nights» (1997), og sørger også nå for å avdekke noen av datidens tydelige utslag av rasisme, homohets, kvinneundertrykkelse og politivold.
ANMELDELSE: «Uncharted» er en lettbent, polert og sjangertradisjonell eventyrfilm
Det er likevel Alana og Gary som står i sentrum, og det må understrekes hvor gode Alana Haim (fra bandet Haim) og Cooper Hoffman er i sine roller.
De har en sjarme, energi og naturlig utstråling som kler filmens stil svært godt, og man får et så nært og inderlig forhold til dem at man kan bare håpe at Paul Thomas Anderson gjør som Richard Linklater (som også mimret om 1970-tallet i «Dazed and Confused»).
Han har med stort hell fulgt Jesse og Celine fra «Før soloppgang» (1995) gjennom totalt tre filmer med flere års mellomrom (det er på tide med nummer fire!). Kanskje kunne også Anderson sjekket inn med sine figurer om 7-8 år, så vi kan se hvordan det går med dem rundt 1980?
«Licorice Pizza» er nemlig så skjønn at det ville vært for ille om vi ikke får se dem igjen!
