Første sesong av «Pørni» var fjorårets beste norske serie. Henriette Steenstrups debut som serieskaper var en vond og trist, men også varm og genuint morsom dramedie om hverdagsliv, sorg og kjærlighet.
Jeg ble sterkt grepet av Pørnis fortelling i den første sesongen, og når den lune hverdagshumoren og de såre øyeblikkene nå er tilbake i en ny sesong, er det fortsatt veldig godt selskap. Dette er en herlig gjeng av skuespillere å henge med i sofakroken.
«Pørni» er som en varm klem å komme hjem til, og Henriette Steenstrup er knallgod i rollen hun har skrevet for seg selv.
Anmeldelse: «Pørni» S01 – Bobler over av livsglede og håp for fremtiden.
Hjerteknus og familiekaos
Bilen i garasjen er fortsatt et fristed, den frodige hagen bugner fortsatt av lune kvelder, og jobben er fortsatt altoppslukende og viktig for Pørni når vi plukker opp tråden i sesong to.
Jobben er faktisk mer altoppslukende enn noensinne, fordi Pørni flykter fra sitt knuste hjerte ved å begrave seg i arbeid.
Og verre skal det bli, når det viser seg at den nye boka til eksmannen Finn, er utleverende virkelighetslitteratur om deres forhold.
Hvordan skal Pørni fortsatt klare å skjerme barna sine for sannheten om den fraværende faren, når han bretter ut intime detaljer i et pretensiøst forsøk på å «eie sin egen historie»?
Griper tak
Sorg er fortsatt et tema som er til stede i sesong to, men etter hvert som Pørni kommer seg videre i livet er det andre ting som får større plass.
Denne gangen tar serien for seg tematikk som er mer provoserende enn rørende, og her gjør Jan Gunnar Røise gjør en glitrende jobb som knyttnevemagnet jeg får lyst til å knuse trynet på. Finn er et prakteksemplar av såret maskulinitet.
Henriette Steenstrup overbeviser som en dame med et enormt hjerte, som ikke skyr konflikter, men som likevel svelger den ene kamelen etter den andre for å tekke dem rundt seg.
I sesong to av «Pørni» må Pørni omsider begynne å sette grenser. Hun må begynne å ikke bare stå opp for de svake i samfunnet, men også seg selv. Det er en prosess jeg tror mange kan kjenne seg igjen i.
Steenstrup spiller med en varme og tilstedeværelse som griper tak i meg, og gjør Pørni til et ekte menneske med et liv som fortsetter også utenfor TV-ruta.
