PÅ PARAMOUNT+ FRA 24. MARS: «Halo» lader popkornkanonen med fantasy, sci-fi og soldataction, og sikter mot TV-underholdningens eliteserie.
Med stort budsjett, en stor fanskare og et kjent merkenavn, viser de første episodene at «Halo» har forutsetninger for å bli en sofaglede for dem som setter pris på hardtslående slagscener, humørfylte relasjoner og fartsfylte fremtidseventyr.
Jeg har ikke spilt de meget populære «Halo»-spillene som denne serien er basert på, så jeg kommer til dette universet uten særlig med forkunnskaper. Men det tar ikke langt tid å bli hektet på i et polert og sjangergjenkjennelig serieunivers som blander litt Star Wars, litt mystiske krefter, litt storpolitikk og mye militær «sci-fi»-action.
Det svinger godt av den innledende, og ganske så brutale, kampscenen. Og serien er visuelt innbydende med stilige romskip, tøffe kostymer og storslått verdensbygging. De to første episodene blir likevel overlesset av alt som skal etableres av konflikter, rollegalleri og mytologi. Samt en del forklarende dialog.
Og selv om mye er nytt å bli kjent med i denne slagkraftige stjernekrigen, så er serieskaperne Kyle Killen og Steven Kane ganske tunge på labben i måten utvalgte helter, mektige krefter og usympatiske politikere presenteres etter velkjente oppskrifter.
ANMELDELSE: The Batman – Mørkt og dystert opus med nerve og spenning
En supersoldat lar tvilen gro
Handlingen foregår i det 26. århundre hvor det kjempes en krig mellom menneskene, under ledelse av United Nations Space Command, og en sammensatt gruppe av romvesen som går under navnet The Covenant.
Romkrigen er ikke den eneste konflikten, for blant menneskene er det også grupper som gjør opprør mot styresmaktene. Og da supersoldat Master Chief Petty Officer John-117 (Pablo Schreiber) møter den unge rebellen Kwan Ha Boo (Yerin Ha), begynner også han å stille spørsmål rundt ordrene han vanligvis blindt adlyder.
ANMELDELSE: Svart krabbe – generisk militæraction i nordisk vinterdrakt
Storkrig, maktglade politikere, propagandamaskineri, teknologietikk og undertrykkelse utgjør et sammensatt bakteppe hvor et ganske bredt rollegalleri presenteres på rekke og rad i de første episodene.
Pablo Schreiber («Orange Is the New Black») er umiddelbart fengende som den beintøffe og pliktoppfyllende Master Chief. Han presenteres med all den kampbravuren som en forventer fra en såpass ikonisk soldatskikkelse. Og når hans tvil melder seg, viser han seg som en hovedperson som også skaper en viss spenning rundt bakhistorie og valgene han må ta.
Yerin Ha, Charlie Murphy og Shabana Azmi gjør også mye ut av etableringen av sine respektive rollefigurer. Bokeem Woodbine («Fargo») stjeler som alltid scener med en sin kule karisma. Og Natascha McElhone («Californiacation») er kledelig slu som Dr. Catherine Elizabeth Halsey – en slags foreldrefigur for UNSCs fremtidsrettede krigføring.
Etter to episoder er det for tidlig å si om manuset vil gi dette rollegalleriet handling og problemstillinger å jobbe med, som vil løfte «Halo» til å bli interessant også som en tenkende «sci-fi»-serie. Men serien er i hvert fall utstyrt med skuespillerne som kan mestre de oppgavene.
ANMELDELSE: The Adam Project – blek kopi av bedre filmer
Vanskelig å ikke tenke på «The Mandalorian»
Det er lett å dra kjensel på inspirasjonskildene i dette serieuniverset, og «Halo» er ikke redd for å lene seg tungt på plottelementer, visuelle løsninger og scener de vet at målgruppen allerede liker.
Det er spesielt vanskelig å ikke tenke på «The Mandalorian» i det vi ser en hjelmkledd kriger og en ung helt reise ut på eventyr i galaksen.
Disse likhetene kan sees på som sjangertilfeldigheter, uskyldige hyllester og popkulturelle støttehjul i den kjappe etableringen av et nytt og komplekst serieunivers, men det kan også vitne om en serie som ikke er spesielt selvsikker når det gjelder egen originalitet.
Denne TV-serien er basert på «Halo»-spilluniverset, men ifølge produsent Kiki Wolfkill er TV-serien en frittstående historie, som ikke skal blande seg inn i spillseriens handling. Det gir i så fall «Halo»-skaperne stor frihet til å utforske dette universet som noe helt eget. Det betyr at de står fritt til å utnytte TV-seriens episodiske struktur, romslige plass til historielinjer og muligheter for et bredt og gripende rollegalleri til å fortelle sitt romkrigseventyr akkurat slik de ønsker.
Så da spørs det hva de ønsker. I stil og størrelse virker det tydelig at Paramount+ sikter på å bygge en blockbusterserie som skal rulle og gå over flere sesonger (sesong 2 har allerede fått klarsignal). Men basert på de to første episodene trengs både mer fokus, dybde, særpreg og tematisk retning for at dette skal bli en serie som begeistrer med mer enn skinnende overflater og påkostede fanfrieri.
«Halo» har premiere på strømmetjenesten Paramount+ 24. mars med ukentlige episoder. Anmeldelsen er et førsteinntrykk basert på de 2 første episodene.
