TILGJENGELIG FOR KJØP OG LEIE FRA 14.02.2022: Daniel Stisen fra Mandal har flere imponerende filmer på CV’n, som «Maleficent», «Edge of Tomorrow», «James Bond: Spectre», «Justice League», «Paddington 2» og «Jurassic World: Fallen Kingdom».
Det har imidlertid vært snakk om bittesmå statistroller, og med «Last Man Down» viser han at han er kapabel til langt mer enn det. Her spiller han nemlig den hardtslående hovedrollen.
Stisen har også produsert filmen, sammen med den svenske regissøren Fansu Njie. De har åpenbart forsøkt å lage en god, gammeldags actionfilm av typen man kunne leie på VHS på 1980-tallet, gjerne med Arnold Schwarzenegger, Jean Claude Van Damme eller Chuck Norris i hovedrollene.
Den inneholder den samme typen småflaue replikker og tvilsomme manuselementer som preger sjangeren, og lykkes langt på vei med å oppfylle dens krav til gladvoldelig actiondriv.
«Last Man Down» vil aldri kunne bli en kritikerfavoritt, og har heller ikke cineaster som målgruppe. Dette er en film man konsumerer sammen med frossenpizza og øl i sofakroken, når man ønsker å bli underholdt uten å bli intellektuelt utfordret.
ANMELDELSE: «The Batman» er et mørkt og dystert opus med både følbar nerve og fortettet spenning
Må redde ung kvinne
Manuset er skrevet av Andreas Vasshaug, etter en historie av Stisen og Njie, og tar åpenbart utgangspunkt i Mark L. Lesters «Commando» (1985). Der spilte Arnold Schwarzenegger den tidligere elitesoldaten John, som på egen hånd må redde datteren sin fra et stort antall fiendtlige soldater.
I «Last Man Down» spiller Daniel Stisen den tidligere elitesoldaten John, som på egen hånd må redde den unge kvinnen Maria (Olga Kent) fra et stort antall fiendtlige soldater. (Og hvis du lot deg imponere av Schwarzeneggers tre muskuløse vedhugg i «Commando», bare vent til du får se Stisen gjøre det samme – 20 ganger!)
I tillegg har filmen et pandemisk element som et tidsriktig bakteppe, uten at dette utforskes i særlig grad, men det fungerer i det minste som en igangsetter av historien og gir helten en klar motivasjon.
Det er kanskje i tynneste laget, men hvem bryr seg om det? Man ser ikke en film av denne typen for å få servert en subtil kommentar til verdenssituasjonen. Man ser «Last Man Down» for å se helten «kicke ass», og der leverer Daniel Stisen varene.
Tøft filmet og effektiv klippet
Ingen kommer til å berømme «Last Man Down» for å være original, noe den heller ikke forsøker å være. Den tar i stedet aktivt i bruk mange kjente troper og klisjeer fra actionfilmsjangeren.
Mye av det fungerer riktig så fint, spesielt de mange kampscenene, som er tøft filmet og effektivt klippet med heftig koreografi og brukbare stunts. Når Stisen slår fra seg, kjenner du det! Olga Kent er også et friskt bekjentskap i rollen som Maria, som viser seg å være farligere enn man skulle tro.
Filmens problemer ligger i vekslende ferdigheter blant skuespillerne i noen av de mindre rollene, samt enkelte uheldige manusvalg, som lett kunne vært unngått med enkle forbedringer. Det gjelder både den noe mangelfulle utviklingen av forholdet mellom John og Maria, og den strengt tatt unødvendige forbindelsen mellom protagonisten og antagonisten, Commander Stone (Daniel Nehme).
Det hender nok at det forholdsvis lave budsjettet begrenser de visuelle ambisjonene, men «Last Man Down» er godt filmet av Markus A Ljungberg i et skogsområde like utenfor Göteborg. Komponist Alexander Arntzen teppelegger de mange actionscenene med orkestermusikk som får dem til å virke større enn de i realiteten er. Regissør Fansu Njie har selv klippet filmen ned til 87 effektive minutter som gjør at den aldri overskrider sin besøkstid.
ANMELDELSE: Det svinger av det makabre spillet i «Fresh»
Helt grei valuta for pengene
Daniel Stisen har basisferdighetene som en klassisk actionhelt må ha. Han har både utseendet, muskelmassen og kroppsbeherskelsen som skal til, og når handlingen åpner for det, har han også strenger å spille på som dramatisk skuespiller. Derfor fungerer «Last Man Down» på sine premisser.
Den krever nesten ingenting annet av deg enn et ønske om å se de gode beseire de onde med gladvoldelige virkemidler, akkurat slik Schwarzenegger, Van Damme og Norris gjorde på 1980- og 90-tallet. «Last Man Down» tilhører en spesifikk sjanger der kvalitetskriteriene er noe annerledes enn i «vanlige» filmer, noe som gjør terningkastet nærmest irrelevant.
Handlingens tilkortkommenheter, både når det gjelder «cheesy» dialog, søkte situasjoner og ulogiske handlinger, oppveies av en opplagt underholdningsvilje og evne til å holde et jevnt driv som gir seeren helt grei valuta for pengene. Det er også gledelig å kunne konstatere at vi i Daniel Stisen har fått en ekte norsk actionhelt som innfrir der det teller mest, i en sjanger mange åpenbart har savnet og vil ha mer av.
Om du har sans for slike filmer, må du ikke legge for stor vekt på at «Last Man Down» bare får terningkast 3. Dette er nemlig en hederlig karakter for en testosteron-tung film som dyrker 1980-tallets skyteglade muskel-action, både på godt og vondt. Du bør imidlertid – som meg – ha et nostalgisk forhold til filmene den er tuftet på.
(«Last Man Down» har vært inne på topp 10 hos Netflix i både USA og England. Her i Norge er den tilgjengelig for kjøp og salg hos flere strømmetjenester. Du kan for øvrig lese og høre en P3-dokumentar om Daniel Stisen HER!)
