PÅ KINO 1. APRIL 2022: Det er lett å forstå hvorfor Sony vil ha flere av sine lisensierte Marvel-figurer inn i sitt Spider-Man-univers. Det handler selvsagt om klingende mynt i kassa, akkurat som Marvel selv har kapitalisert kraftig på i sitt eget Marvel Cinematic Universe.
Michael Morbius ble introdusert som en av Spider-Mans fiender i en tegneserie i 1971, men har etter hvert blitt en plaget anti-helt i egne serier. Denne filmen er imidlertid mitt første møte med ham, som det sikkert også er for mange andre, og den kjappe introduksjonen gjør ham så generisk og overfladisk at det vil fremmedgjøre gamle fans og gjøre det vanskelig å skape engasjement blant nye.
På den positive siden, er Jared Leto («Rekviem for en drøm», «Suicide Squad», «House of Gucci») fremdeles en interessant skuespiller (og imponerende velholdt som 50-åring), samtidig som den svenske regissøren Daniel Espinosa («Snabba Cash», «Safe House», «Life») vet å skru sammen effektfulle actionscener.
«Morbius» har imidlertid en tematikk som skriker etter blodige virkemidler, noe den dessverre har altfor lite av. Det er synd, for den tiltenkte PG-13 grensa i USA, har blitt 15 i Norge, og det er ingenting her som 12-åringer ikke tåler. Filmen fungerer greit som likegyldig tidsfordriv, men ikke som springbrett for en ny og langvarig heltesaga.
ANMELDELSE: «Moon Knight» er en humørfylt superheltserie
Jakter på en kur for blodsykdom
Etter en passe eventyrlig jungelprolog, der blodsyke og krykkeavhengige Michael Morbius (Jared Leto) jakter på vampyrflaggermus, går filmen 25 år tilbake og viser hvordan den unge Michael blir venn med Milo på et hjem for blodsyke barn i Hellas, ledet av doktor Emil Nikols (Jared Harris).
Dette skildres med hastverk, for å komme tilbake til Jared Leto i nåtida før noen rekker å savne ham og kjede seg, men resultatet er så bleikt og uinteressant at hele sekvensen like godt kunne ha vært fjernet. Som voksne bor de i New York, der Morbius og doktor Martine Bancroft (Adria Arjona) forsøker å finne en kur mot blodsykdommen, i et prosjekt finansiert av Milo (Matt Smith).
Det er her historien skyter fart, for nøkkelingrediensen til kuren kommer fra vampyrflaggermus, men bieffekten er at Morbius av og til forvandles til et vampyrmonster som ikke kan styre blodtørsten når den først vekkes. Han stilles overfor et vanskelig moralsk valg, når det eneste som kan gjøre ham frisk, samtidig kan utgjøre en stor fare for andre.
Snart blir også Milo sentral når han oppdager at Morbius har funnet en kur som gjør at de kan kaste krykkene sine, og det viser seg at han er mindre opptatt av bieffekten. De gamle vennene blir fiender, men filmen er litt uklar på om Milo helst vil drepe Morbius, eller overtale ham til å omfavne livet som vampyr.
ANMELDELSE: «Ambulance» fyker av gårde i et vilt tempo
Litt kjedelig og småseriøst
Det beste med «Morbius» er noen luftige actionsekvenser der Morbius sine nyvunne egenskaper kommer til nytte blant New Yorks skyskrapere. Her fungerer de digitale effektene godt for å skape svimlende scener med visuell oppfinnsomhet og godt trykk i lydbildet. De digitale ansiktseffektene er ikke like overbevisende, og jeg tar meg i å savne god, gammeldags sminke, proteser og maskering, selv om det ville ha medført at flere scener måtte ha vært løst annerledes.
Filmen har en halvmorsom scene der noen spør Morbius hvem han er, og han svarer at han er Venom, en annen Marvel-figur skapt med CGI-animasjon. Det passer egentlig godt at han blir nevnt, for akkurat som i de to «Venom»-filmene, mangler «Morbius» de voksne effektene som egentlig er nødvendige for å beskrive figurens natur. Lager man film om monstre med store, skarpe tenner som river ofre i filler, bør man vise resultatet av det, ikke gjemme det bort med snill klipping og feige kameravinkler.
Venom har imidlertid et virkemiddel som Morbius ikke har, nemlig humor, spesielt tydelig i film nummer to, «Venom: Let There Be Carnage». Det mangler i denne filmen, og det gjør at man sitter igjen med et litt kjedelig og småseriøst antihelt-drama som verken vekker ekle grøss, store følelser eller sitrende spenning.
«Morbius» har to rulletekst-scener som indikerer hva Sony har tenkt å bruke ham til senere, og det er godt mulig at han vil gjøre en bedre figur som en del av et større univers. Som solofilm er «Morbius» ingenting mer enn en middels Marvel-figur i Sony-stallen.
