PÅ KINO 1. APRIL 2022: Den første «Sonic The Hedgehog»-filmen kom som en hyggelig overraskelse for to år siden. Den var nemlig mye bedre enn mange hadde forventet. Oppfølgeren har likevel fordelen av å møte forholdsvis avslappede forventninger, som den overhodet ikke har noen problemer med å innfri.
Den er ikke helt lytefri, blant annet med en unødvendig sidehistorie som gjør filmen lenger enn den behøver å være, og den låner i tillegg i overkant mye fra Indiana Jones-filmen «Jakten på den forsvunne skatten».
«Sonic The Hedgehog 2» skårer kanskje ikke på originalitet, men har en fartsfylt, leken og humoristisk innstilling som gjør dette til god underholdning, spesielt fordi Jim Carrey igjen får bedrive uhemmet og overdreven komikk på høyeste energinivå.
ANMELDELSE: «Morbius» er ingenting mer enn en middels Marvel-figur
Fredsomheten trues igjen
Det blå og superkjappe pinnsvinet Sonic The Hedgehog (stemmelagt av Ben Schwartz i originalversjonen og Even Bergan i den norske) er altså en spillfigur fra SEGA. I den første filmen rømte han fra sin egen verden og fant seg til rette hos sheriffen Tom (James Marsden/Scott Maurstad) i den lille byen Green Hills i Montana.
Nå trues fredsomheten igjen av den onde Ivo «Eggman» Robotnik (Jim Carrey – dubbet til norsk av Christoffer Staib), som kommer tilbake til jorda med en ny alliert, Knuckles (Idris Elba/Mads Henning Skar-Jørgensen).
De leter etter en magisk smaragd som vil gi absolutt makt til finneren. Sonic må forsøke å selvsagt forsøke å forhindre at de får tak i den, og får hjelp av en annen figur fra sin egen verden, nemlig Tails (Collen O’Shanussy/Benedicte Søreng), med å finne den først.
«Sonic The Hedgehog 2» er regissert av Jeff Fowler, som også sto bak den første, og han fortsetter å gi denne spillfiguren en filmatisk behandling som vil appellere til et stort publikum, uten å kreve kjennskap til spillserien han stammer fra.
Filmen løsriver seg faktisk litt fra opphavet ved at Sonic på et tidlig tidspunkt mister sine kjære ringer, som er omtrent hele poenget med spillene. Hans fremste egenskap er å løpe med lynets hastighet, og den er selvsagt beholdt.
Allerede fra første scene viser Fowler en evne til å leke med konseptet på en måte som morer stort, og åpner for filmatiske muligheter med store effekter og et mildt sagt drønnende lydspor. Dette må være en av de mest basstunge filmene jeg har hørt på veldig lenge, og kommer til å være referansemateriale på hjemmekinomarkedet når den slippes på 4K UHD Blu-ray.
ANMELDELSE: «Moon Knight» er en humørfylt superheltserie
Robotisk klimaks
Filmens høydepunkt er å se Jim Carrey få utfolde seg fritt som Ivo «Eggman» Robotnik, en herlig karikert skurkefigur som ikke finnes skummel, men som stjeler hver scene han er med i. Sonic, Knuckles og Tails er de eneste animerte figurene i filmen, og er satt inn i «live action»-scener på en effektiv måte som får det til å se ut som de hører hjemme i den virkelige verden.
Det som trekker filmens kvalitetsnivå i negativ retning, er spesielt sidehistorien der sheriff Tom og kjæresten Maddie (Tika Sumpter) drar til et bryllup på Hawaii. Her brukes det alt for mye tid på bruden og brudgommen (Natasha Rothwell og Shemar Moore), som ikke er viktige for historien, ei heller spesielt interessante figurer.
Det gjør at spilletiden passerer to timer, som virker unødvendig. Heldigvis blir det virkelig fart i historien når filmen forlater Hawaii, går langt inn i sin Indiana Jones-hyllest og ender opp med et robotisk klimaks med «Godzilla»-takter. «Sonic The Hedgehog 2» er derfor en hederlig oppfølger fra et spillunivers som viser seg å være levedyktig også på kino.
ANMELDELSE: «Ambulance» fyker av gårde i et vilt tempo
Mens den første filmen kun ble vist med engelsk tale på kino, og dubbet til norsk for hjemmemarkedet, kan man se toeren på kino på begge språk. Jeg så den norske versjonen, og den er så profesjonelt utført at jeg aldri savnet originalspråket.
Even Bergan, Scott Maurstad og Mads Henning Skar-Jørgensen er svært dyktige dubbere som ikke gjør skam på figurene.
Det mest prekære jobben har nok imidlertid Christoffer Staib hatt, for det må være litt av en utfordring å dubbe selveste Jim Carrey. Savnet av hans stemme forsvinner som dugg for solen når man forstår at Staib ikke har noen problemer med å matche galskapen.
