PÅ KINO 4. MARS 2022: Man skulle tro at det kanskje var overflødig med enda en Batman-iterasjon, men det er såpass sterke navn involvert at kvaliteten nærmest var forhåndssikret.
Regissør Matt Reeves («Cloverfield», «Dawn of the Planet of the Apes», «War for the Planet of the Apes») og hovedrolleinnehaver Robert Pattinson («Twilight», «The Lighthouse», «Tenet») har sørget for at «The Batman» har blitt et mørkt og dystert opus med både følbar nerve og fortettet spenning.
Den tre timer lange historien gjør et dypdykk ned i kriminalitet og korrupsjon i Gotham City, den fiktive byen som denne gangen skildres med elementer fra blant annet Chicago, London og Liverpool. Og det er ikke de eneste parallellene til den virkelige verden, for ytterliggående krefters opprør mot etablissementet er ett av filmens sentrale elementer.
«The Batman» er fremdeles en superheltfilm, og har mer enn nok av effektfull action, men det er de nærmest sørgmodige skildringene av desillusjonerte figurer i et stadig hardere samfunn som gjør at den så vidt karrer seg opp i mesterklassen. Den lener seg mer mot «Joker» enn «Batman & Robin», for å si det sånn.
ANMELDELSE: «Pørni» S2 er ekte, hjertevarm og provoserende
Ser konturene av en konspirasjon
Manuset, skrevet av Matt Reeves og Peter Craig, tar tak i flere kjente elementer fra tidligere Batman-filmer, spill og tegneserier, og blåser nytt liv i dem. Kanskje ikke på en spesielt original måte, men uansett friskt og velgjort.
Den tilbaketrukne milliardær-arvingen Bruce Wayne (Robert Pattinson) blir implisert når flere maktpersoner i Gotham City blir drept av en morder som etterlater seg spor adressert til hans alter ego, Batman. For å komme til bunns i saken, må han samarbeide med politiløytnanten Gordon (Jeffrey Wright), hans eneste venn i en politistyrke som ellers hater ham.
Sporene leder Batman til en mafia-nattklubb og Pingvinen (spilt av en totalt ugjenkjennelig Colin Farrell). Der møter han også nattklubbarbeideren Selina Kyle (Zoë Kravitz), som viser seg å ha sine egne hemmeligheter og motiver for å engasjere seg i samme sak. De ser snart konturene av en dypereliggende konspirasjon, der Bruce Waynes egen fortid kan være av betydning.
Ikke rom for humor
Det var en genistrek av Matt Reeves å få Robert Pattinson til å spille hovedrollen. Han har gjentatte ganger vist seg å være en av sin generasjons mest spennende skuespillere, og hans versjon av Bruce Wayne/Batman er enda mørkere til sinns enn sine forgjengere.
Han bærer på et dypt traume som dikterer alt han er og alt han gjør, nemlig mordet på sine foreldre som han ble vitne til som gutt. I motsetning til Michael Keaton, Christian Bale og Ben Afflecks varianter, har ikke Pattinsons Wayne rom for humor, ikke engang av den sorte varianten.
Det er ikke tilfeldig at Nirvanas «Something in the Way» er sentralt plassert på lydsporet. Kurt Cobains tekst om at noe kommer i veien hver gang han forsøker å føle seg lykkelig, er noe denne filmens Bruce Wayne kan relatere seg til.
«The Batman» er generelt en bekmørk film, som kan oppfattes som en tidsriktig fordømmelse av hvordan samfunnets skyggesider tar livsgnisten og fremtidshåpet fra sine borgere.
ANMELDELSE: «Licorice Pizza» får nostalgiske hjerter til å banke hardt
Stilsikre virkemidler
«The Batman» har et desidert mørkt uttrykk med en tydelig fargepallett, preget av rødt, svart og oransje, som virkelig gir en trykkende og sugende atmosfære. Det regner tydeligvis mer i Gotham City enn det noen gang har gjort i Bergen, og det ser virkelig lekkert ut i all sin nattlige dysterhet, mesterlig filmet av Greig Fraser («Dune», «Rogue One», «Foxcatcher»). Komponist Michael Giacchino tonelegger dette universet med drønnende orkestermusikk som effektivt understreker de tematiske linjene.
Det viktigste av alt, er at historien fungerer. Vi føres inn i et rikt og innlevd univers, besatt av både kjente og ukjente figurer, som alle ser ut til å høre til der, spilt av blant andre John Turturro, Paul Dano, Peter Sarsgaard, Barry Keoghan og Andy Serkis, sistnevnte i den obligatoriske rollen som Bruce Waynes trofaste butler Alfred.
Handlingen får god tid til å utfolde seg gjennom knappe tre timer som ikke føles spesielt lange, selv om man kan stille spørsmål ved om den betydelige spilletiden var strengt nødvendig. Filmen får meg uansett til å tro på at det fremdeles finnes historier å fortelle fra Gotham City. «The Batman» fungerer ikke bare som suggererende superheltfilm med stilsikre virkemidler og spektakulære stunts. Den inneholder også troverdige samfunnskritiske beskrivelser som ligger tett opp til vår egen virkelighet.
Det er kanskje nettopp derfor filmen har blitt såpass vellykket som den har blitt. Det er grunn til å håpe at dette bare er starten på noe stort.
