PÅ KINO 08.04.2022: Filmhistorien er full av voksne menn som får tilværelsen satt i et nytt perspektiv når de blir nødt til å ta seg av et barn. Charlie Chaplins «Småen», Clint Eastwoods «A Perfect World», «Gutter er gutter» med Hugh Grant og «Gift» med Chris Evans er bare noen eksempler.
Det spørs om ikke «C’mon C’mon» med Joaquin Phoenix er en av de mest sjarmerende filmene fra denne spesifikke sjangeren.
Regissør og manusforfatter Mike Mills («Thumbsucker», «Beginners», «Moderne kvinner») forteller en nydelig og hjertevarm historie som ikke roper ut hva man skal føle for figurene, men lar det dryppe støtt og stadig slik at man blir sittende med en varm klump i halsen mot slutten.
Et klokt manus og fremragende skuespill gjør dette til kanskje den hyggeligste filmen Joaquin Phoenix noen gang har spilt i.
Må ta med nevø på jobbreise
Radiojournalisten Johnny (Joaquin Phoenix) reiser på kryss og tvers i USA for å intervjue barn om deres hverdag, noe som resulterer i flere autentiske møter med intervjuobjekter som har smarte, tankefulle og veslevoksne syn på livet.
Så må han dra til Los Angeles for å passe den 9 år gamle nevøen Jesse (Woody Norman) når søsteren Viv (Gaby Hoffmann) må reise til Oakland for å hjelpe sin psykisk syke eksmann, Paul (Scoot McNairy).
Den middelaldrende Johnny har ingen barn selv, og har noen innledende problemer med å forholde seg til den viltre og litt merkelige Jesse, som han ikke har sett på over ett år.
Når Vivs opphold i Oakland trekker ut i tid, må Johnny ta med seg gutten på jobbtur til New York, og denne reisen vil gi de to muligheten til å lære hverandre å kjenne på en helt ny måte.
De to hovedpersonene er fortreffelige bekjentskaper som underveis i historien oppretter et helt spesielt forhold. Begge står litt på siden av «det normale», Johnny fordi han aldri har stiftet familie, og Jesse fordi han er satt ut av balanse av farens sykdom og oppbrudd.
Filmen viser tydelig hvordan Jesse har et stort behov for en mannsperson som rollemodell, og hvordan han prøver å finne ut av onkelen ved å stille flere direkte, gravende og overraskende innsiktsfulle spørsmål, som tvinger Johnny til å gjøre visse innrømmelser overfor både nevøen og seg selv.
Joaquin Phoenix og Woody Norman har en herlig kjemi i alle scener som får selv en garvet filmkritikers hjerte til å smelte.
ANMELDELSE: «Dopamin» er en tam og lite troverdig thriller
Dokumentarisk og fabellignende
«C’mon C’mon» er skutt i nydelig sort-hvitt av den irske fotografen Robbie Ryan («Fish Tank», «American Honey», «The Favourite», «Marriage Story»), delvis fordi Mike Mills elsker gamle filmer, men også fordi han ønsket å gi historien både et dokumentarisk og fabellignende preg på samme tid.
Det er faktisk litt vanskelig å avgjøre om dette nødvendigvis har gitt den ønskede effekten, men sort-hvitt-film på kino er uansett et praktfullt syn, og historien fortelles med en energi og et overskudd som setter farge på stemningen og smitter over på seeren.
Den dramatiske nerven går gjennom hele filmen, selv om det ikke er noen ytre konflikter eller situasjoner av høydramatisk art her, annet enn et par scener der Johnny og Jesse kommer bort fra hverandre i folkevrimmelen.
ANMELDELSE: «Sonic The Hedgehog 2» tilbyr overdreven komikk på høyeste energinivå
Dramatikken ligger i forholdet mellom hovedfigurene, som alle vil hverandre vel, men har betente forhistorier som har skapt en kløft mellom dem, selv om ingen av dem vil ha det slik.
Det gjelder både Jesses barndomstrygghet og Johnnys forhold til søsteren Viv, og begge deler kan kanskje bearbeides under filmens reise, selv om jeg savner en mer tydelig og etablert utgang.
«C’mon C’mon» er full av morsom, melankolsk og underfundig livsvisdom, formidlet gjennom gode figurer som skildres med like deler undring og forståelse.
Mike Mills – som ikke må forveksles med bassisten i R.E.M. – har virkelig truffet blink med denne, og hvorfor filmen ikke fikk en eneste Oscar-nominasjon, er et lite mysterium.
