PÅ KINO 8. APRIL 2022: Jeg er ganske sikker på at det er umulig for seende å forestille seg livet som blind eller svaksynt. Denne finske filmen gjør imidlertid et godt forsøk på å visualisere det for oss. Riktignok ser vi skygger og konturer rundt hovedpersonen, og kameraets stadige nærhet til ansiktet hans viser hvordan han reagerer med omgivelsene.
Smart kamerateknikk nekter publikum å bruke synet til å orientere seg som man vanligvis gjør. Desto viktigere er det velkomponerte lydbildet, som viser hvordan lyd brukes aktivt som et navigasjonsverktøy.
Regissør Teemu Nikki og kamerakvinne Sari Aaltonen viser effektivt det trange handlingsrommet som en blind opererer i, og hvilke akutte problemstillinger som kan oppstå som vil være fremmed for seende.
«Den blinde mannen som ikke ville se Titanic» er en godt fortalt historie som rommer både morsom selvironi, dramatiske utfordringer og rørende hjertevarme.
ANMELDELSE: «Slow Horses» er en spennende og sorthumoristisk spionserie
Historien tar en mørkere vending
Filmens første fase skildrer den monotone hverdagen til Jaakko (Petri Poikolainen), som har blitt både blind og lam i voksen alder på grunn av multippel sklerose (MS). Han tilbringer mer eller mindre all sin tid alene i sin lille leilighet, der menneskelig kontakt er begrenset til hjelpepleiere og assistenter.
Faren ringer til faste tider, men Jaakko er lei av den kontrollerende medlidenheten. Han har imidlertid god kontakt med Sirpa, som han riktignok aldri har møtt, men de snakker sammen på telefon flere ganger daglig. Hun har også MS, og når hun plutselig blir sykere, innser Jaakko at han må dra på besøk.
Sirpa bor dessverre 100 mil unna, og Jaakko er derfor avhengig av nøye planlegging og hjelp av ukjente personer for å kunne reise.
Historien tar en mørkere vending når det blir klart at ikke alle han møter på veien nødvendigvis er spesielt hjelpsomme. Han blir stilt overfor nifse utfordringer som er både triste og provoserende.
Sympatiske filmreferanser
Utgangspunktet kan minne litt om David Lynch-filmen «The Straight Story», som også hadde en bevegelses-utfordret mann på langtur til en syk person. «Den blinde mannen som ikke ville se Titanic» har en like nydelig hovedfigur, som du vil legge din elsk på.
Hvis man lurer på tittelen, spiller den på Jaakkos filminteresse, som var en av hans lidenskaper før MS-sykdommen gjorde ham blind. Når Sirpa i en Facetime-samtale ser at «Titanic» står i hylla, skryter Jaakko av at plastikken fremdeles er på.
Han nekter nemlig å se James Camerons romantiske publikumsfrieri etter at han tidligere hadde laget tøffe filmer som «The Terminator» og «Aliens». Han sverger også til John Carpenters filmer fra før 1990, noe undertegnede ivrig kan nikke anerkjennende til.
Jaakko har svært sympatiske filmreferanser, noe som nærmest gjør det ekstra trist at han ikke kan se lenger. Filmsamlingen står der i hylla som et symbol på et tidligere liv som ikke finnes lenger, men som fremdeles sier noe om hvem eieren er.
ANMELDELSE: «Pachinko» er en gripende og mesterlig fortalt historie
Fantastisk hovedrolle
Petri Poikolainen er helt fantastisk i hovedrollen, der han skildrer motsetningen mellom Jaakkos håpefulle lengsler og selvhatende resignasjon på en måte som gjør dypt inntrykk.
Det at Poikolainen faktisk har samme sykdom som figuren han spiller, øker selvsagt troverdigheten og autentisiteten. Man ser hvordan Jaakko er et menneske av kjøtt og blod, med både sort humor og mørk depresjon.
Han er preget av ensomme år med stadig mer begrensende muligheter, men har drømmer om – og behov for – menneskelig kontakt, synliggjort i en svært sterk sekvens i skjæringspunktet mellom drøm og virkelighet, der Poikolainens uttrykksfullhet stikker dypt.
Derfor er det så mye som står på spill når Jaakko først våger seg ut i verden, og filmen beholder den dramatiske nerven til siste slutt, fordi man ønsker så veldig at det skal gå ham godt.
