PÅ KINO FRA 29. APRIL 2022: Siden seriens premiere i 2010 har «Downton Abbey» latt oss følge Crawley-familien og deres stab gjennom tykt og tynt.
Når serieskaper Julian Fellowes nå gir oss et gjensyn med våre engelske venner i «Downton Abbey: En ny æra», er det med mer av alt som fansen vil ha.
Han har skrevet en film som virker som en «Downton»-spesial, og selv om tittelen spiller på fremtiden, oppleves denne kinoturen som et farvel til en æra som er forbi.
Rollefigurene du er glad i, rommene du kjenner igjen og musikken du elsker – alt er på plass, men det ligger også et vemod over filmen, som garantert vil treffe deg om du er «Downton Abbey»-fan.
Filmanmeldelse: «Downton Abbey» – Et gledelig gjensyn for fansen.
Palmesus og glamour
På grunn av en sommerflørt i sine yngre dager har selveste dronningen av Downton, Lady Violet, arvet en villa på den franske rivieraen.
Den franske familien som ikke har arvet sommerhuset er selvfølgelig ikke like fornøyde med dette, og Crawley-familien reiser derfor ned for å besøke dem, for å se om de kan finne en løsning.
Gamlemor orker ikke reise og blir hjemme med Lady Mary, som har bestemt seg for å leie ut Downton til en stumfilminnspilling. Taket på slottet er lekk og reparasjoner koster penger.
Dermed er det duket for palmesus på rivieraen, glamorøse filmstjerner – og noen gamle familiehemmeligheter.
Anmeldelse: «The Gilded Age» – Overdådig, såpeglatt og underholdende fra Julian Fellowes.
TV-serie på kino
«En ny æra» er akkurat så lun, morsom, lettbeint og varm som du kan forvente. Dette er enkel underholdning og filmens narrative struktur viker ikke særlig fra den vi er vant med fra TV-serien.
Det gjør at filmen oppleves som to episoder med «Downton Abbey», snarere enn en kinofilm.
Jeg ser for meg Fellows sitte på skriverommet sitt og rable ned manuset mens han tenker «gi dem det de vil ha»! Uten å bry seg særlig om at han egentlig skriver en kinofilm.
For la det ikke være noen hemmelighet – en fortsettelse på TV-serien er jo det eneste fansen vil ha. Og Julian Fellowes kunne ha gjort mye feil før jeg ikke hadde kosa meg i selskapet med Violet, Mary, Carson, Anna og resten av gjengen fra «Downton Abbey».
Et takk for alt
Og kose meg er jo nettopp det jeg gjør. Jeg lar meg underholde av intriger på rivieraen. Det er morsomt med stumfilminnspilling på Downton, som må tenke i «Singin’ in the Rain»-baner fordi «talkies» er det eneste folk vil se på kino for tiden.
Året er 1929, og i likhet med Crawley-familien er filmbransjen på vei inn i en ny æra. Når man sier velkommen til noe nytt, tar man samtidig farvel med det gamle. Her er Fellowes litt tung på labben når han får rollefigurene til å stadig minne oss på hva vi har vært gjennom sammen.
Hele historien med filminnspillingen oppleves som et eneste stort metagrep for å takke greven og grevinnen av Carnarvon, som i 2009 åpnet dørene til Highclere slott for en TV-innspilling i stor skala.
Og dette er bare et av mange grep som gjør at «Downton Abbey: En ny æra» føles som et «takk for alt», både til serien og til fansen. Det legger et vemod over filmen, som garantert vil trykke på tårekanalene dine hvis du har fulgt disse menneskene over tid.
Jeg sier ikke at Julian Fellowes stenger døra til Downton for godt, for det kan vi aldri vite med en så populær serie som dette. Det kan godt hende vi får besøke slottet i Yorkshire igjen ved et senere tidspunkt.
Enn så lenge spoler jeg tilbake til sesong én, og fortsetter mitt gjensyn med Crawley-familien fra sofakroken i min egen stue.
