PÅ KINO 13. APRIL 2022: Det lages for få filmer med barske vikinger i blodige feider. Derfor kommer «The Northman» som bestilt, og den er ekstra interessant fordi regissøren er en av det siste tiårets mest interessante filmskapere.
Robert Eggers har nemlig imponert mange, inkludert meg, med både «The Vvitch» (2015) og «The Lighthouse» (2019). Hans tredje film er nesten like god, og er en knallhard vikingsaga med hevnsjangerens brutale virkemidler.
Alexander Skarsgård er på sitt aller tøffeste i hovedrollen, mens Eggers tilsynelatende har gått grundig til verks for å gjenskape vikingæraens harde kår, maktkamper og deres forhold til norrøn mytologi.
«The Northman» er kanskje ikke like stilistisk gjennomført som hans to første, men Robert Eggers har igjen skapt en kompromissløs filmopplevelse. Dette er et hardbarket vikingdrama med spennende intriger og en gladvoldelig innstilling.
ANMELDELSE: «C’mon C’mon» får selv en garvet filmkritikers hjerte til å smelte
Må rømme fra Norge
Historien er skrevet av regissøren selv, sammen med islandske Sjón («Dancer in the Dark», «Reykjavik Whale Watching Massacre», «Lamb»). De har latt seg inspirere av den samme sagaen om prins Amleth som William Shakespeare da han skrev sitt berømte stykke «Hamlet».
Som barn må Amleth (Oscar Novak – den unge Bruce Wayne i «The Batman») rømme fra Norge i år 895 e.Kr. når hans onkel Fjölnir (Claes Bang) myrder kong Aurvandil (Ethan Hawke) og tar dronning Gudrún (Nicole Kidman) som sin egen hustru.
Mange år senere har den voksne Amleth (Alexander Skarsgård) tatt navnet Björnulfr og er en blodtørstig kriger i Russland. Når han hører at en slavetransport skal sendes til Fjölnirs nye hjem på Island, sniker han seg med på båten for å hevne sin far og redde sin mor ved å drepe onkelen.
Om bord møter han slaven Olga (Anya Taylor-Joy), som skal bli en viktig brikke i hans videre planer.
Ekstreme slagscener
Robert Eggers vekker vikingkulturen til live med en stor og nesten lattervekkende entusiasme, for det er så barskt og rått at det kan være vanskelig å ta den energiske fremstillingen fullt på alvor.
Filmens blodsutgytelse er nærmest endeløs, selv om voldsestetikken egentlig ikke er like nærgående og ekstrem som i for eksempel Nicolas Winding Refns «Valhalla Rising», som kan være en naturlig sammenligning.
Likevel har denne filmen flere ekstreme slagscener, spesielt fra et angrep på en russisk landsby tidlig i filmen, der fotograf Jarin Blaschke gjør et vanvittig godt koreografert «one-take» som bare varer og varer.
Samtidig er kostymer, kulisser og rekvisitter skapt med et detaljnivå som skaper en følelse av troverdighet, selv om jeg må innrømme at jeg ikke aner graden av historisk korrekthet.
Aldri kjedelig eller likegyldig
Prins Amleths hevntørst driver spenningen ubønnhørlig fremover, mens dynamikken mellom flere av hovedpersonene endres underveis. Amleth/Björnulfr må justere sine planer i forhold til både Olga og hans mor, som sår tvil om utfallet.
Alexander Skarsgård er god som den målrettede hevneren som oppdager andre sider ved livet. Danske Claes Bang (The Square) er formidabel som den hensynsløse onkelen som må forsvare sin egen familie. Nicole Kidmans rolle er kanskje uvant liten til henne å være, men har ingen problemer med å skape en interessant usikkerhet rundt Gudrúns egentlige plass i intrigen.
De dyktige skuespillerne treffer filmens tone godt, støttet av flere store navn i små biroller, først og fremst Willem Dafoe, Björk og Ethan Hawke. Det er også morsomt å se den lille scenen der Anya Taylor-Joy gjenforenes med Ralph Ineson, som hun spilte mot i gjennombruddsfilmen «The Vvitch».
Skal man sette fingeren på noe, er nok filmen ikke like særegen i formspråket som Eggers sine to første. Her spriker det mer mellom soldynkede naturbilder og bekmørke marerittscener. «The Northman» er likevel en medrivende saga som aldri er kjedelig eller likegyldig.
En bitte liten «klage» til slutt: Tekstplakater med norrøn skrift melder fra når historien flytter seg til både Russland og Island, men når filmen starter i det som senere viser seg å være Norge, står det bare «Nord-Atlanteren». Hvorfor, Robert Eggers? Hvorfor???
