Filmfestivalen i Cannes: Den amerikanske regissøren James Gray («We Own the Night», «The Lost City of Z», «Ad Astra») går personlig til verks i sin siste film.
«Armageddon Time» viser et kreativt barn i New York som er i ferd med å innse at han ikke passer helt inn, verken på den konforme skolen eller i sin egen familie.
Skuespillerprestasjonene er jevnt over svært gode, med kjente navn som Anthony Hopkins, Anne Hathaway og Jeremy Strong i fine biroller.
Det er likevel unge Banks Repeta («Devil All the Time», «Uncle Frank») som gnistrer mest i en sterk, utfordrende og uttrykksfull hovedrolle.
Det gode skuespillet, det observante manuset og den utmerkede miljøskildringen av 1980 gjør dette til en nostalgisk oppveksthistorie som både svir og sjarmerer.
ANMELDELSE: «Top Gun: Maverick» er en luftig adrenalinfest av de sjeldne
Danner et varmt vennskap
Paul Graff (Banks Repeta) går i sjette klasse på en skole i Queens, der han stadig kommer på kant med den strenge, men velmenende læreren herr Turkeltaub (Andrew Polk).
Det samme gjør ett år eldre Johnny (Jaylin Webb), som går klassetrinnet om igjen. De danner et varmt vennskap som åpner Pauls øyne for urettferdige klasseskiller og hvordan ikke alle møter livets krav og utfordringer med samme utgangspunkt.
Han begynner gradvis å innse at han tilhører de privilegerte, mens Johnnys bakgrunn er den rake motsetningen.
Samtidig er bestefaren (Anthony Hopkins) bindeleddet i en skjør familiedynamikk der Pauls mor og far (Anne Hathaway og Jeremy Strong) ser med misnøye på Pauls stadige skoleproblemer, og hans gryende kunstneriske ambisjoner.
Ærlige og oppriktige tilbakeblikk
James Gray har gjenskapt en tid og et sted som virker ekte og innlevd, selvsagt mye på grunn av hår og makeup, kostymedesign og produksjonsdesign, men kanskje først og fremst på grunn av veteranen Darius Khondjis flotte foto, som gir de teksturrike bildene en brunlig fargepalett som vekker assosiasjoner til gamle Polaroid-bilder.
Dette danner et troverdig bakteppe for en historie som virker som ærlige og oppriktige tilbakeblikk på formative opplevelser fra regissørens egen barndom.
Hvitt privilegium kan være et ømtålig tema, men Gray behandler det med en finstemt naturlighet som gjør det spiselig, også i scener der noen av figurene velger å dra fordeler av å ha «riktig» hudfarge.
Samtidig ligger det en pessimisme over tiden som skildres (derav filmens tittel), som også dagens publikum vil kunne kjenne seg igjen i.
ANMELDELSE: «Final Cut» er en morsom og blodig Cannes-åpning
Spiller imponerende godt
«Armageddon Time» har flere gode biroller som bidrar til å øke historiens emosjonelle slagkraft (inkludert Jessica Chastain i en liten rolle som ikke skal avsløres), men det er Banks Repetas sterke hovedrolle som gjør hele filmen.
Unggutten spiller imponerende godt over et stort følelsesregister, som gjør at Paul fremstår som en åpen bok, klar til å fylles med alt hans boblende kreativitet kan finne på.
Det gjør inntrykk å se hans talenter bli hånet og nedvurdert i skoleverket, og at hans kvaliteter heller ikke blir sett av hans egne foreldre.
Pauls forhold til bestefaren er filmens bankende hjerte, og introduserer også en melankoli som gjør denne filmen til en bittersøt minnebok over barndommens tap av uskyld, små triumfer og store tragedier.
(«Armageddon Time» vises i hovedkonkurransen i Cannes. Det er foreløpig ikke kjent om eller når den får Norgespremiere)
