PÅ KINO FRA 25.05.2022: «Top Gun: Maverick» vil kanskje ikke tangere den popkulturelle posisjonen som originalen fikk etter premieren i 1986.

Det er likevel en luftig adrenalinfest av de sjeldne å se moderne jagerfly i spektakulære sekvenser med full guffe på lydanlegget i en stor kinosal.

For gamle «Top Gun»-fans, som meg, er det også litt rørende å få et gjensyn med Pete «Maverick» Mitchell og se hvordan han hjemsøkes av fortidens spøkelser.

De som har et nært forhold til «Top Gun», vet hva det handler om, men manuset er strukturert på en smart måte som gjør at historien også fungerer like effektivt for alle andre.

«Top Gun: Maverick» strekker kanskje troverdigheten enda lenger enn den 36 år gamle forgjengeren, men det er lett å tilgi, fordi filmen underholder formidabelt godt!

SØNN AV GOOSE: Bradley «Rooster» Bradshaw (Miles Teller) er en av pilotene i «Top Gun: Maverick». Foto: United International Pictures
Blir kalt tilbake til Top Gun

Kommandør Pete «Maverick» Mitchell (Tom Cruise) jobber som testpilot, men blir kalt tilbake til Top Gun-akademiet rett nord for San Diego for å trene en gruppe unge piloter til et spesielt farlig oppdrag.

En av pilotene viser seg å være Bradley «Rooster» Bradshaw (Miles Teller), sønn av Mitchells gamle radaroperatør «Goose», som omkom i en flyulykke. Dette utgjør et problem, fordi «Rooster» aldri har tilgitt «Maverick» for det som skjedde med faren.

Samtidig tar «Maverick» opp tråden med en figur som bare ble referert til ved navn i originalen, nemlig Penny Benjamin (Jennifer Connelly).

Mye står altså på spill for ham på det personlige plan, både ansvarsfølelsen og den dårlige samvittigheten overfor Gooses sønn og drømmen om en mulig fremtid med Penny, samtidig som han forsøker å trene pilotene til et oppdrag som ikke alle nødvendigvis vil komme tilbake fra.

Regissør Joseph Kosinski har laget en overraskende god oppfølger av en 1980-talls-film tidligere, nemlig «Tron: Legacy» (2010), og med «Top Gun: Maverick» har han greid det igjen med glans.

Helt fra starten sender han tydelige signaler om at filmen erkjenner sitt opphav, både med musikken, fonten på forteksten og solbadede bilder av jagerfly som tar av fra et hangarskip. Også senere i filmen kopieres flere elementer fra originalen, uten at det føles unødvendig eller overdrevent.

Det fremstår mer som anerkjennende nikk til hva den avdøde regissøren Tony Scott greide i 1986, nemlig å lage «rock’n roll in the sky», som han selv kalte det.

Det er fint å se «In memory of Tony Scott» på rulleteksten, akkurat som det gir et nostalgisk sus å se den legendariske logoen til «Top Gun»-produsentene Don Simpson & Jerry Bruckheimer helt i starten. Bruckheimer er også en av produsentene nå, mens Simpson dessverre døde i 1996, bare 52 år gammel.

GAMLE FLAMMER: Pete «Maverick» Mitchell (Tom Cruise) møter Penny Benjamin (Jennifer Connelly) i «Top Gun: Maverick». Foto: United International Pictures
Holder spenningskurven høyt oppe

Selv om «Top Gun: Maverick» låner mye fra originalen, har den flere nye og ekstremt tøffe virkemidler opp i ermet.

Det visuelle løftes betydelig av det faktum at mange av cockpit-scenene faktisk er innspilt med skuespillerne i ekte fly i lufta. Det er kanskje vanskelig å forestille seg følelsen av G-kreftene i et jagerfly, men nærheten til ansiktene gjør at man absolutt får et inntrykk av rushet det kan gi.

Det avsluttende oppdraget inneholder mer enn nok av momenter som holder spenningskurven høyt oppe, selv når visse situasjoner gjør at man nesten må le litt overbærende.

Det spiller imidlertid liten rolle, fordi «Top Gun: Maverick» er så vanvittig godt og selvsikkert laget, blant annet på grunn av Eddie Hamiltons skarpe klipping (med assistanse av Chris Lebenzon, den ene klipperen fra originalen).

FLYGELÆRER: Pete «Maverick» Mitchell (Tom Cruise) gir instrukser til Natasha «Phoenix» Trace (Monica Barbaro) i «Top Gun: Maverick». Foto: United International Pictures

Og så har den Tom Cruise. Hans udiskutable stjernekraft gir filmen både pondus, troverdighet og emosjonalitet. Denne filmens Pete «Maverick» Mitchell virker som en naturlig forlengelse av den frekke unggutten vi møtte i den første filmen.

Han har fremdeles flygergleden i behold, men er eldre (selv om han holder seg fordømt godt) og klokere. Samtidig gjør det inntrykk at han åpenbart drømmer om mer stabile forhold på det personlige plan, noe gjenforeningen med Penny kanskje kan gi ham (men det er litt synd at filmen aldri refererer til hva som skjedde med Charley, Kelly McGillis sin figur fra originalen).

Miles Teller er god som «Rooster», et speilbilde av hvordan både faren og «Maverick» var som unge, selvsikre piloter, men jeg synes filmen kunne ha brukt litt mer tid på konflikten mellom dem. Når den ytre spenningen tiltar, havner den menneskelige delen av historien litt for langt i bakleksa.

Bortsett fra dette, har «Top Gun: Maverick» få svakheter. Tom Cruise & Co har ingen intensjoner om å bryte ut av rammene satt av den første filmen, men greier uansett å gi kinopublikummet store mengder strømlinjeformet moro med et snev av bittersøt nostalgi.

(Filmen ble anmeldt på filmfestivalen i Cannes, der den ble vist utenfor konkurransen)

Om FILMEN

Top Gun: Maverick
  • Top Gun: Maverick
  • Slippdato: 25.05.2022
  • Regi: Joseph Kosinski
  • Utgiver: United International Pictures
  • Originaltittel: Top Gun: Maverick
  • Aldersgrense: 12
  • Sjanger: Action, Drama