PÅ KINO FRA 24. JUNI: Kanskje var det bare Baz Luhrmann som kunne lage en biografisk film om Elvis Presleys liv? Den australske regissøren omfavner tropene, mytene og klisjeene om «The King of Rock ‘n’ Roll» og skrur dem opp til 11 i en to og en halv time lang feberdrøm som nesten aldri slipper taket.
Når den en sjelden gang gjør det, avsløres det at dette ekstravagante eventyret bare har middels dramatisk dybde, og er fornøyd med å skrape i overflaten av fenomenet.
Til gjengjeld spilles hovedpersonen imponerende godt av stjerneskuddet Austin Butler («The Carrie Diaries», «The Dead Don’t Die», «Once Upon a Time in… Hollywood»), som absolutt selger ideen om at han ER Elvis Presley, spesielt i filmens første halvdel.
Baz Luhrmann dyrker Elvis-drømmene i et kaleidoskopisk sirkus som feirer mannen og musikken, samtidig som den gir et lite glimt av berømmelsens pris. Man får likevel følelsen av at Elvis slipper relativt billig unna, og at filmens intensjon er å forsterke og bevare merkevaren, ikke besudle eller dekonstruere den.
ANMELDELSE: «Top Gun: Maverick» er en luftig adrenalinfest av de sjeldne
Blir oppdaget av manager
Filmen dekker så godt som hele hans liv og karriere fra start til slutt, men ikke nødvendigvis i kronologisk rekkefølge.
Vi får se hans musikalske oppvåkning i Tupelo, Mississippi, hans gjennombrudd i Memphis, Tennessee og hvordan karrieren virkelig skyter fart når han blir oppdaget av manageren oberst Tom Parker (Tom Hanks).
Dette forholdet er filmens dramatiske kjerne, fordi det viser seg at hemmelighetsfulle Parker har skjulte motiver bak flere vesentlige avgjørelser som gjelder Presleys karriere.
På ett tidspunkt begynner Elvis å stille spørsmål om manageren egentlig er til hjelp eller hinder for ham, men kan han frigjøre seg fra den mektige mannen som skapte ham?
Holder et forrykende tempo
Baz Luhrmann er kjent for sin overdådige musikkvideo-estetikk, som han selvfølgelig tar i bruk også her. Filmen holder et forrykende tempo, der foto, klipp og musikk smelter sammen og blir en karusell av visuelle inntrykk med glansede tidsbilder skapt i regissørens eget hode.
Mandy Walkers kamera hviler aldri, mens klipperne Jonathan Redmond og Matt Villa sjelden lar et bilde vare lenger enn to sekunder. Man kan bli svimmel av mindre, men filmen lever og ånder. Ikke bare ånder, den hyperventilerer!
Luhrmann leker anakronistisk med musikken, som han har gjort i flere filmer, først og fremst «Moulin Rouge!». Her er mange kjente Elvis-låter oppdatert med hans egen vokal i interessante innpakninger.
Doja Cat, Eminem, Ceelo Green, Jack White, Tame Impala og Måneskin er bare noen av artistene som har bidratt. Håpet er nok å gi musikken et tidløst preg, og samtidig introdusere den for en ny generasjon, og det fungerer etter hensikten.
ANMELDELSE: «Stranger Things» sesong 4 del 1 går tilbake til røttene
Ikke rom for de store følelsene
«Elvis» underholder godt og grundig med sin stilfulle nostalgi og livlige musikalitet. Den er morsomst når den gjenskaper hans største høydepunkter, som det første gjennombruddet i 1956, det TV-sendte comeback-showet i 1968 og den første Las Vegas-suksessen året etter.
Det brukes mindre tid og krefter på det havarerte ekteskapet med Priscilla Presley (Olivia DeJonge) og Elvis’ sørgelige siste periode, der karrierens pris etter hvert ble smertelig åpenbar.
Den eskalerende konflikten med oberst Tom Parker går som en rød tråd gjennom hele filmen. Tom Hanks briljerer i alle scener han er med i, og det er et smart trekk å bruke Parker som en fortellerstemme, men den narrative strukturen gir likevel ikke rom for de store følelsene.
Baz Luhrmann har det for travelt med å drive historien fremover til å dvele for lenge ved de vanskeligste øyeblikkene. Det fører til at historien ikke gjør så stort inntrykk som den kanskje kunne, men ingen kan komme å si at Luhrmann kjeder sitt publikum.
«Elvis» feirer «The King of Rock ‘n’ Roll» på en måte som Las Vegas-utgaven av ham ville ha elsket. At Priscilla Presley gikk side om side med Luhrmann, Hanks og Butler på den røde løperen i Cannes, gir en pekepinn på at filmen er laget med familiens velsignelse.
«Elvis» har kinopremiere fredag 24. juni. Denne anmeldelsen er fra premieren i Cannes.
