PÅ KINO FRA 20. MAI: Alice Birch har vært et spennende navn å følge med på de siste åra.
Etter å ha høstet anerkjennelse for sin debut som manusforfatter for «Lady M» i 2016, har hun jobbet med HBOs prestisjedrama «Succession», og i 2020 ble hun nominert til en Emmy for adapsjonen av Sally Rooneys roman «Normal People».
Nå har hun igjen laget en film basert på en roman, denne gangen av Graham Swift, sammen med den franske regissøren Eva Husson («Girls of the Sun»). Og «Mothering Sunday» er et gripende vakkert romantisk drama, badet i sollyset fra en sorgtung mellomkrigstid.
ANMELDELSE: «Normal People» – Treffer knallhardt langt inn i sjela.
Rikmannssønnen og tjenestejenta
«Det var en gang. Det var en gang, før alle guttene døde.» Slik innledes «Mothering Sunday».
Første verdenskrig har drept hundretusenvis av britiske gutter og menn. Tilbake står foreldre som har mistet alle sine sønner.
Tjenestepiken Jane Fairchild (Odessa Young) jobber for en slik familie. Clarrie og Godfrey Niven (Olivia Colman, Colin Firth) sleper seg gjennom livets rutiner i tung sorg. Når de skal ut til lunsj på morsdagen i 1924, får Jane fri for dagen.
Jane elsker å lese. Hun elsker å kjenne vinden i håret når hun sykler. Og hun elsker den eneste gjenlevende sønnen til Niven-parets venner.
Paul Sheringham (Josh O’Connor) er sjarmerende og snill. Han og Jane har hatt en hemmelig affære i årevis, men denne dagen skal det skje noe som vil endre livet hennes for alltid.
Anmeldelse: «Conversation With Friends» – Vil gjenta «Normal People»-suksessen.
Frempek og tilbakeblikk
Små glimt av en eldre Jane, sittende ved en skrivepult, gjør at vi raskt forstår at handlingen som utspiller seg på lerretet er et minne.
Filmen har en narrativ struktur som kan minne om en strøm av tanker, der det Jane tenker på er det vi får se.
Et grep som dette kunne fort ha blitt rotete, men med stødig regi fra Eva Husson og dyktige klippere med på laget, oppleves tankestrømmen hele tiden som en naturlig progresjon i fortellingen.
Visualiseringen av tanker, minner og fantasi tillater også filmskaperne å leke seg med fortellerens troverdighet, noe som brukes til god effekt.
En vakker opplevelse
«Mothering Sunday» er svært vakkert skutt av fotograf Jamie Ramsay, som er et nytt bekjentskap for mitt vedkommende.
Han legger kameraet tett på menneskene som skildres. Øyne som ser, en munn som smiler så vidt, teksturen i huden, lyse legghår som fanges av sollyset som skinner inn gjennom vinduet – intimiteten i øyeblikkene gjenspeiles i de sanselige bildene.
Denne typen kameraføring krever mer av skuespillerprestasjonene, men med navn som Olivia Colman («The Crown», «The Favourite»), Colin Firth («Kongens Tale», «Bridget Jones’ dagbok») og Josh O’Connor («The Crown», «God’s Own Country») på rollelista, er det ingen tvil om at «Mothering Sunday» er en velspilt film.
Likevel er det Odessa Young («Assassination Nation», «The Stand») som bærer filmen. I hovedrollen som Jane har hun mye tid på lerretet der hun må formidle mye uten ord, og det gjør hun med troverdighet og stort nærvær.
Blir ikke dypt grepet
Vakre bilder, dyktig skuespill, eksepsjonelt god klipping og en sterk historie – «Mothering Sunday» er en filmopplevelse med potensial til å røske tak i meg.
Til tross for filmens mange glitrende kvaliteter blir jeg imidlertid ikke veldig dypt grepet av det som skjer.
Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor, men det er mulig filmen mister noe av sin emosjonelle slagkraft i sin svevende stil.
Dermed sitter jeg ikke gråtkvalt tilbake i kinosetet, slik jeg kanskje ville ha forventet av en film som dette. Men vakker, det er «Mothering Sunday» virkelig.
«Mothering Sunday» ser du på kino fra 20. mai 2022.
