PÅ KINO 9. SEPTEMBER 2022: Fem år etter den friske og modige spillefilmdebuten med liksom-doku-dramaet «DRIB», flesker regissør Kristoffer Borgli til med en sylskarp satire over oppmerksomhetstyranniet.
«Syk pike» ble (fullt fortjent) vist i sideprogrammet Un Certain Regard i Cannes, og kan minne om noe en yngre og råere Joachim Trier kunne ha skapt.
Parallellene til deler av hans Oslo-trilogi er nemlig ganske åpenbare, og to av produsentene av «Verdens verste menneske» har da også produsert «Syk pike», nemlig Dyveke Bjørkly Graver og Andrea Berentsen Ottmar.
Samtidig er dette en helt særegen film som ligner på lite annet, et smart og vittig komidrama med innslag av blod og kroppsvæsker som gjør at man vrir seg av frydefullt ubehag i kinosetet.
Kristine Kujath Thorp spiller forrykende godt i en utfordrende rolle som vekker flere ulike følelser hos seeren, blant annet latter, frustrasjon og irritasjon, men heller lite sympati og medfølelse.
Historien hennes er kanskje tilskrudd og overdreven, men de tematiske undertonene ligger ukomfortabelt nær noen sannheter som mange vil kunne kjenne seg igjen i.
ANMELDELSE: «The Banshees of Inisherin» er en skikkelig publikumsvinner
Føler seg stilt i skyggen
Signe (Kristine Kujath Thorp) føler seg stilt i skyggen av kunstnerkjæresten Thomas (Eirik Sæther) når han får mye oppmerksomhet for sin nye utstilling basert på stjålne designmøbler.
Hun begynner derfor å lyve på seg interessante karakteristikker for å hevde seg, både overfor Thomas og deres omgangskrets i Oslo.
Når hun ser at det faktisk fungerer, øker bare hennes behov for synlighet og anerkjennelse.
Det eskalerer til uventet store høyder når hun begynner å selvmedisinere seg med noen sterke og tvilsomme piller som hun vet kan gi henne noen svært uheldige bivirkninger.
(Borgli brukte også selvmedisinering som tematikk i kortfilmen «Whateverest» fra 2013, som du kan se her.)
Skamfull gjenkjennelseseffekt
«Syk pike» spiller friskt og freidig på våre behov for å bli sett med en nesten skamfull gjenkjennelseseffekt, for har vi ikke alle noen gang forsøkt å justere andres oppfatning av oss for å fremstå som mer spennende enn vi i realiteten er?
Det er som om filmen vil si at på et eller annet nivå er vi alle narsissister, bevisst eller ubevisst.
Signe er den pinlige representanten for alle som føler seg som den minst interessante personen rundt bordet, og som opplever ethvert tegn til oppmerksomhet rundt egen person som en slags rus.
Kristoffer Borglis morsomme manus har flere stikkende observasjoner som vekker både latter og nervøse rykninger i panna når man kjenner igjen egne trekk i noen av figurenes tanker, handlinger og motivasjoner.
ANMELDELSE: «Dead for a Dollar» dyrker sjangerklisjeer med åpne kort
Noen virkelig ekle sekvenser
Filmen er nydelig fotografert på location i Oslo og Gøteborg av norsk-kanadiske Benjamin Loeb, kjent for «Mandy» og «Pieces of a Woman». Han fotograferte også enda en av årets Cannes-filmer, nemlig Jesse Eisenbergs debutfilm «When You Finish Saving The World», som deltok i sideprogrammet Kritikeruken.
I «Syk pike» skildrer Borgli og Loeb et gjenkjennelig bymiljø som visuelt sett kanskje ikke går etter den samme poetiske dybden som Triers filmer søker, men har desto skarpere humoristiske virkemidler.
Her er Kristoffer Borglis fascinasjon for «body horror» et sentralt element, noe han også har utforsket i flere av sine kortfilmer. Det er noen sekvenser her som er virkelig ekle, men samtidig veldig morsomme, som om Borgli er en slags krysning av David Cronenberg og Judd Apatow.
Flere velplasserte drømmesekvenser, der Signe en smule naivt ser for seg det best tenkelige utfallet av sine problemstillinger, viser en sprudlende vilje til å leke med formen. Noen vil kanskje synes det er småfrekt at hun i en av disse sekvensene begynner å synge «Håper du har plass» – i en film som også omhandler tyveri av designmøbler.
Kristoffer Borgli er åpenbart ikke redd for å stikke, og det gjør godt å føle smerten!
(«Syk pike» ble anmeldt da den ble vist på filmfestivalen i Cannes i mai 2022.)
