PÅ KINO 14. OKTOBER 2022: Den svenske regissøren Ruben Östlund er kjent for å tvinge sitt publikum ut av komfortsonen.
Han fikk oss til å konfrontere våre egne fordommer i «Play», diskuterte nordisk maskulinitet i «Turist» og blottstilte kunstverdenens dobbeltmoral i Gullpalme- og Oscar-vinneren «The Square».
Hans andre Gullpalme-vinner står ikke tilbake for noen av disse, for «Triangle of Sadness» er en krass og kullsort komedie om hvordan det kan se ut når kapitalismens klasseskiller viskes ut og de rike må krype for de fattige.
Det er ikke pent, men ofte hysterisk morsomt, selv om latteren har det med å sette seg fast i halsen, etter hvert som den ene pinlige situasjonen etter den andre utspilles med djevelsk god presisjon.
ANMELDELSE: Det er fullt mulig å humre litt av den norske komedien «Jentetur»
Snur opp ned på dynamikken
Filmen er oppdelt i flere kapitler, der vi i det første blir introdusert for modellparet Carl (Harris Dickinson) og Yaya (Charlbi Dean – som dessverre døde brått og uventet 29. august 2022, bare 32 år gammel).
De opererer i en overfladisk bransje der «triangle of sadness» er et uttrykk brukt om «bekymringsrynkene» som kan oppstå mellom øyenbrynene.
Deres krangel om en restaurantregning avdekker ulike syn på penger, kjønnsroller og maktbalanse, som også er gjennomgående temaer i de resterende kapitlene.
Fra kapittel 2 og utover er de inviterte gjester på cruiseferie på en luksuriøs yacht, sammen med flere styrtrike mennesker av ulike nasjonaliteter.
Det hersker et klart upstairs-downstairs-skille om bord mellom passasjerer og mannskap, altså de med penger og de uten, men underveis skal det skje noe uventet som snur opp ned på dynamikken.
Knakende god satire
«Triangle of Sadness» er en knakende god satire over de som befinner seg i kapitalismens ytterste grenseland, der de rike har mistet all kontakt med det man kan kalle normalitet.
Persongalleriet er fullt av uspiselige figurer, som man samtidig får en slags skrudd sympati for, fordi de fremstår så stakkarslige og ubehjelpelige, tilsynelatende ute av stand til å navigere seg gjennom tilværelsen som ekte, normale mennesker.
Dette skildrer Ruben Östlund svinaktig godt gjennom flere burleske episoder, spesielt når maktforholdet mellom figurene endrer karakter.
Historiens ville utvikling gir flere svært morsomme resultater, der et mangfoldig persongalleri får kjørt seg gjennom en sorthumoristisk «Fluenes herre»-lignende prosess.
ANMELDELSE: «The Bear» er en drivende god, ektefølt og fengende serie
Treffer tidsånden
«Triangle of Sadness» er altså nok en briljant film fra Ruben Östlund. Han vet å treffe tidsånden med en film som blant annet gjør en rik russer og en britisk våpenprodusent til smarte «punchlines».
Han – og casting-ansvarlig Pauline Hansson – har også gjort et briljant valg av Woody Harrelson i en vittig rolle som filmhistoriens kanskje minst sannsynlige Karl Marx-sympatiserende luksusyacht-kaptein.
Östlunds genialitet ligger også i hvordan han forsøker å forstyrre sin egen dialog, som i scener med en knirkende vindusvisker, en summende flue, surrende ventilasjon, en skrikende baby og heisdører som går opp og igjen gjentatte ganger. Hele tiden forsøker han å sette oss ut, og lykkes i sitt forsett med jevne mellomrom.
Den eneste innvendingen er at filmen kanskje kunne vært klippet litt strammere, og at siste kapittels forløsning er litt forutsigbart. «Triangle of Sadness» forlater oss likevel med et interessant spørsmål hengende i lufta, som man bare får tro og håpe at det finnes et svar på.
(Filmen ble anmeldt på filmfestivalen i Cannes, der den vant selveste Gullpalmen.)
