PÅ KINO 15. JUNI 2022: Animasjonsmesterne i Pixar er best når de tør lage lekne og eksperimenterende filmer om det å være menneske, som i «Sjel» og «Innsiden ut». Av og til må også de få lov til å lage film kun for underholdningens skyld, og «Lightyear» er nettopp et slikt produkt, regissert av Angus MacLane («Oppdrag Dory»).
Den har en åpenbar forbindelse til de fire «Toy Story»-filmene, men mangler denne overlegne filmseriens sjarm, hjertevarme og de alvorlige undertonene bak den ytre spenningen. «Lightyear» er likevel et morsomt og energisk romeventyr, som vanlig preget av Pixars effektive fortellerteknikk og praktfulle digitale animasjon.
Selv om de ikke nødvendigvis har forsøkt å bryte ny mark denne gangen, og med fordel kunne hatt større ambisjoner, har filmen blitt en frisk sci-fi-komedie med god fremdrift og det nødvendige glimtet i øyet.
ANMELDELSE: «Hustle» er en ærlig og redelig sportsfilm uten altfor mange klisjeer
Krasjlander på øde planet
Utgangspunktet er at Buzz Lightyear-dukken som lille Andy får i den første «Toy Story»-filmen er basert på helten i Andys favorittfilm, «Lightyear», altså denne.
Her møter vi romspeideren Buzz Lightyear (stemmelagt av Chris Evans i den originale versjonen, Hans Marius Hoff Mittet i den norske) når han krasjlander et romskip med 1200 passasjerer på en øde planet.
Hyperfart-krystallen blir ødelagt, ingen redning er mulig og de er derfor strandet på planeten på ubestemt tid. Buzz sliter med skyldfølelse overfor sine medpassasjerer, og tar på seg den farlige oppgaven med å teste ut en ny drivstoffblanding som kanskje kan få romskipet opp i den nødvendige hyperfarten.
Dette blir en krevende prosess gjennom både tid og rom som får flere overraskende konsekvenser, samt et møte med en mektig fiende som gjør at hele historien tar en skikkelig venstresving.
Mangfoldig persongalleri
Hovedfiguren er altså basert på action-lekedukken Buzz Lightyear fra «Toy Story», som var en morsom karikatur over gamle sci-fi-helter. Denne filmens «virkelige» Buzz er en mer «all-American-hero»-type, skildret med et pliktoppfyllende pågangsmot, men med mindre selvironisk humor.
Jeg vil ikke kalle ham kjedelig, men han er en A4-helt og mangler derfor friskheten som «Toy Story»-utgaven hadde. Heldigvis er han omgitt av et mangfoldig persongalleri, blant andre hans overordnede, Alisha Hawthorne (Uzo Aduba/Nosizwe Lise Baqwa), som er i et lesbisk forhold. Pixar fikk kritikk for å gjøre lite ut av sin første åpne LHBT-figur i «Fremad» (2020), men tar et steg videre her.
Vi møter også romspeideraspirantene Izzy (Keke Palmer/Ellen Bendu), Mo Morrison (Taika Waititi/Marvin Amoroso), Darby (Dale Soules/Birgitte Victoria Svendsen) og Featheringhamstan (Bill Hader/Jan Martin Johnsen), samt den bedårende robotkatten SOX (Peter Sohn/Gaute B. Skjegstad).
De gir filmen mer enn nok av komisk innhold av varierende art, som åpner for at Buzz Lightyear selv faktisk kan få være den litt i overkant streite helten.
ANMELDELSE: «Jurassic World: Dominion» – en god idé å sette punktum her
Nesten merkelig konvensjonell
«Lightyear» er profesjonelt designet og strømlinjeformet sci-fi-moro, inspirert av alt fra «Alien», «Aliens», «Interstellar» og «Lost in Space» til «Starship Troopers» og en liten dose «Tilbake til fremtiden». Mest av alt bygger den videre på «Toy Story»-universet, både i form, innhold og karakter.
Den har riktignok færre av undertonene som gjør at de beste Pixar-filmene fungerer på ulike plan for liten og stor, samtidig som dens opprinnelseshistorie virker nesten merkelig konvensjonell, all den tid animasjonsfilmen gir skaperne et nærmest ubegrenset spillerom.
Man ser også spor av ideer i manuset som kunne vært utnyttet på en langt mer emosjonell og underfundig måte – og det kunne vært interessant å vite hva som har forsvunnet fra det første utkastet. Samtidig har «Lightyear» et så godt produsert ytre at man kan tilgi filmen for å mangle noen av de indre kvalitetene.
(Filmen vises med både engelsk og norsk tale. Denne anmeldelsen er basert på den norske versjonen)
