PÅ KINO 29. JULI 2022: Det er ingen tvil om at Zlatan Ibrahimović var – og er – en eksepsjonell fotballspiller med en stor og omdiskutert personlighet. Etter en lang karriere spiller 40-åringen fremdeles på toppnivå, og var med på å vinne italiensk serie A med AC Milan så sent som i år.
Filmen om hans vei mot stjernestatus virker imidlertid å være mer konvensjonell enn virkelighetens Zlatan. Den er slett ikke dårlig, tvert imot, men føles litt for avmålt og forsiktig i forhold til hovedpersonens «larger-than-life»-karakteristikker (han omtaler gjerne seg selv i tredjeperson).
Regissør Jens Sjögren har heldigvis ikke forsøkt å lage noe glansbilde av Ibrahimović, men hans ekstravagante ego og nærmest skamløse selvsikkerhet kunne kanskje med fordel vært satt i en enda mer spennende og fargerik ramme enn den grå sosialrealismen som preger filmen.
Man får likevel en viss forståelse for hva som ligger bak både hans talent, motivasjon og stjernenykker.
ANMELDELSE: «Under the Banner of Heaven» er et imponerende true crime-drama
Drømmer om å spille på A-laget
Historien veksler mellom tre tidslinjer, der vi i den første ser hvordan den 11 år gamle Zlatan (Dominic Andersson Bajraktati) sliter på skolen og rives mellom sine skilte innvandrerforeldre i den belastede bydelen Rosengård.
17 år gamle Zlatan (Granit Rushiti) drømmer om å få spille på A-laget hos Malmö FF, men er en småkriminell tenåring som ødelegger for seg selv med sitt heftige temperament.
Proff-Zlatan (også Rushiti) opplever motgang på det nederlandske laget Ajax på starten av 2000-tallet, men øyner håp om en drømmeovergang til Juventus, noe som kan bli det store vendepunktet.
Det er ikke akkurat noen hemmelighet hvordan karrieren hans utviklet seg derfra, men filmen gir et samlet bilde av hvilken innsats det krevde av Ibrahimović å komme seg dit, og hvilke utfordringer han hadde på veien.
Tar steget mot stjernehimmelen
Jacob Beckmans manus hopper frem og tilbake mellom tidslinjene, noe som skaper en større dramaturgisk spenning enn en lineært fortalt historie ville hatt.
Zlatans pengeløse barndom i en aggressiv machokultur, en overarbeidet mor (Merima Dizdarević) og en lett alkoholisert far (Cedomir Glisovic) skildres effektivt, uten å skille seg nevneverdig fra de fleste andre sosialrealistiske filmer om vanskelig oppvekst.
Tenåringsdelen av historien rommer det mest interessante aspektet, nemlig forholdet han får til ungdomstreneren Nils-Åke (Håkan Bengtsson), som stadig må sette Zlatan på plass, men ser samtidig det store talentet som ligger bak faktene hans.
Proff-delen av historien viser hvordan han tar det siste steget mot stjernehimmelen, og her gjør Granit Rushiti en formidabel jobb med å kanalisere Zlatan Ibrahimović i både kropp og sjel, slik vi kjenner ham fra glansdagene.
ANMELDELSE: «The Gray Man» er en dårlig kopi av Bond, Bourne og Mission: Impossible
Gode fotballsekvenser
«Jeg er Zlatan» er en sympatisk sportsfilm om tidenes svenske fotballspiller (han har vunnet 34 trofeer og scoret 570 mål gjennom fire tiår). Den har flere gode kvaliteter, først og fremst noen gode fotballsekvenser og de to unge skuespillerne som gestalter hovedfiguren, men filmen blir likevel ikke riktig like spennende som den virkelige Zlatan Ibrahimović.
Noen mørke elementer blir åpenbart behandlet med forsiktighet, en mulig romanse med innledende date-problematikk blir uten videre lagt bort, og hans sosiale utfordringer utenfor banen virker såpass trivielle at historien på en måte blir for «liten» for en så stor figur som man oppfatter at Zlatan er.
Man bør kanskje lese selvbiografien som filmen er bygget på, som han skrev sammen med David Lagercrantz, for å få det hele og fulle bildet av Zlatan Ibrahimović, men filmen gir i det minste et underholdende overblikk.
