PÅ NETFLIX 22. JULI 2022: Det er lov å stille visse forventninger til en ny storbudsjett-film fra regissørene Joe og Anthony Russo («Avengers: Infinity War», «Avengers: Endgame») med Ryan Gosling («Drive», «La La Land», «Blade Runner 2049») og Chris Evans (Captain America i MCU) i hovedrollene.
Resultatet står imidlertid ikke i stil med pengebruken, for «The Gray Man» er dessverre en gjespende skuffelse som er like grå som tittelen antyder.
Den innfrir riktignok om man bare behøver en stor dose støyende og spektakulær spionaction, men feiler med en tam historie og et blekt og sjarmløst persongalleri som man ikke på noe tidspunkt bryr seg en tøddel om.
Både Gosling og Evans bruker mye energi på kroppsakrobatikk som henholdsvis actionhelt og skurk, men det uengasjerende manuset gir dem lite annet å spille på. «The Gray Man» er basert på en populær bokserie av Mark Greany, men den første filmversjonen er så middelmådig at lysten på oppfølgere er farlig lav.
ANMELDELSE: Vittig fortellergrep dreper en vakker kjærlighetshistorie i «Persuasion»
Et kobbel av leiemordere
Handlingen tar utgangspunkt i den hemmelige CIA-avdelingen Sierra, der den nå pensjonerte sjefen Fitzroy (Billy Bob Thornton) rekrutterte innsatte som sine «grå menn».
En av disse, Sierra Six (Ryan Gosling), er på et oppdrag i Bangkok når han kommer over bevis på at den nye CIA-sjefen Carmichael (Regé-Jean Page) er korrupt.
Carmichael hyrer den private kontraktøren Lloyd Hansen (Chris Evans) til å finne både Six og bevisene. Plutselig har han et kobbel av farlige leiemordere etter seg, men får støtte av agenten Dani Miranda (Ana de Armas) og unnslipper i første omgang.
Derfor kidnapper Lloyd den unge niesen til gamlesjefen Fitzroy og fører henne til et kroatisk slott. Six har nemlig en forhistorie med lille Claire (Julia Butters), som gjør henne velegnet som lokkedue.
Blir aldri spennende
Filmen fyker gjennom flere lokasjoner over hele verden, særlig i Øst-Europa, og gjør at historien aldri står stille. Den er også full av skyteglad action, preget av digitale effekter, velgjorte stunts og svimlende kameraføring.
Problemet er at det aldri blir spennende. Figurene er så uinspirerte at man aldri føler at noe står på spill. Hverken Gosling, Evans, de Armas eller Thornton ser ut til å trives og ingen har kjemi med hverandre. Russo-brødrene vet å iscenesette bulder og brak, men aner tilsynelatende ikke hvordan man instruerer skuespillere til å yte maksimalt.
Det gjør at «The Gray Man» mangler et menneskelig fokus som man kan knytte emosjonelle bånd til. Det virker kanskje som et snobbete krav til en actionfilm, men uten figurer å bry seg om, blir også skyting, slåssing og biljakter ganske kjedelig og intetsigende i lengden.
«The Gray Man» fremstår som en dårlig kopi av Bond, Bourne og «Mission: Impossible», med et snev av «John Wick» og Schwarzeneggers «Commando», og bør sees med lavest mulig forventninger.
