OPPDATERT ANMELDELSE AV «RINGENES HERRE: MAKTENS RINGER» S1:
Etter de to første episodene av «Ringenes herre: Maktens ringer» var mitt førsteinntrykk av serien at dette kom til å bli et engasjerende eventyr å følge utover høsten. Et eventyr som, til tross for å ta seg noen friheter, bevarte forfatter J.R.R. Tolkiens ånd.
Siden da har serien klart å provosere meg med urealistiske pyroklastiske strømmer, jeg har latt meg irritere over et litt for kjapt fortellertempo, hatt utbrudd i vantro når serien har veket for langt vekk fra Tolkiens opprinnelige verker og jeg har ledd meg ihjel av merkelig vargedesign.
Men nå som den første sesongen er ferdig kan jeg konstatere at serieskaperne også har klart å holde på den følelsen av magi og eventyr som de etablerte i de to første episodene.
Jeg har grått over varmen i vennskapet mellom Elrond og Durin, latt meg trollbinde av dvergeprinsessen Disas enorme tilstedeværelse i TV-ruta. Jeg har latt meg selv bli glad i små harfoots med store hjerter og en enda større mystisk venn.
Jeg har latt meg forføre av en sørlandkonges mystiske vesen og rive med av en alveprinsesses mot og styrke. Og serien har fortsatt å ta pusten fra meg med spektakulære bilder og stemningsfull musikk.
Podkast: Bli med å diskutere «Maktens ringer» i Filmpolitiets Ringenes Herre-spesial!
Tolkiens ånd er inntakt
Når den første sesongen nå er omme er følelsen av at dette er Tolkiens Middle-earth sterkere enn noensinne hos meg.
Og at ventetiden på neste sesong kjennes ulidelig lang umiddelbart etter sesongfinalen, er et godt tegn på at serieskapere Patrick McKay og John D. Payne har klart å skape den rette magien med «Ringenes herre: Maktens ringer».
Et av de store mysteriene denne første sesongen har vært hvilket fjes mørkets fyrste Sauron skjuler seg bak.
Om vi får svarte på det skal jeg ikke avsløre her, men jeg kan si at sesongen klarer å nøste opp i flere røde tråder på en tilfredsstillende måte før finalen er omme.
Heretter følger den opprinnelige anmeldelsen av «Maktens ringer» som ble publisert som et førsteinntrykk etter to episoder av serien.
PÅ AMAZON PRIME VIDEO FRA 2. SEPTEMBER: Det er over 20 år siden Peter Jackson introduserte et bredt kinopublikum for forfatter J.R.R. Tolkiens fantasirike verden i 2001.
Fallhøyden er enorm når Amazon nå skal ta oss med tilbake til Midgard i «Ringenes herre: Maktens ringer».
Etter å ha punget ut nesten 2,5 milliarder norske kroner for bare rettighetene, har Amazon brukt nesten svimlende 4,5 milliarder kroner på den første sesongen av serien. Men er det mulig for verdens dyreste TV-serie å innfri de skyhøye forventningene til Tolkien-fansen verden over?
Svaret er at «Maktens ringer» vil få flere Tolkien-purister til å rive seg i håret i frustrasjon over frihetene serieskapere Patrick McKay og John D. Payne har tatt overfor kildematerialet.
Slik er det med adapsjoner. Endringer fra det originale verket vil alltid forekomme.
Men etter å ha sett to episoder er det ingen tvil om at «Maktens ringer» er et storslagent og vakkert eventyr, laget av folk med forståelse for Tolkiens verden og kjærlighet for historiene han fortalte.
Anmeldelse: «House of the Dragon» S1 – Deilig maktspill i Westeros.
Forhistorien til «Ringenes herre»
Tusenvis av år før handlingen i «Ringenes herre» kastes vi ut i en tilsynelatende fredelig tid, der tidligere ondskap har blitt fordrevet.
Men ondskap sover aldri – den venter. Og er du ikke årvåken, men tar lykke og fred for gitt, kan ting vokse og gro i mørke kriker og kroker.
I dette andre tidevervet i Midgard-historien møter vi en yngre Galadriel, som innbitt nekter å oppgi jakten på vesenet som var ansvarlig for brorens død flere århundrer tidligere.
Høykonge Gil-galad og hennes gode venn Elrond mener det er på tide at hun legger ned sitt sverd, men Galadriel er sikker på at mørke krefter fortsatt rører seg i verden. Hun er fast bestemt på å rive dem opp ved rota.
Snevre rettigheter
«Maktens ringer» har ingenting med Peter Jacksons velkjente filmtrilogi å gjøre, og rettighetsmessig må serien holde seg langt unna direkte koblinger mot filmene. Likevel gjøres det flere grep som får tankene til å gå i retning Jacksons trilogi uten at det blir for påtagelig.
«Maktens Ringer» er basert på historier fra Tolkiens mytologiske epos «Silmarillion» – et verk Amazon ikke har rettigheter til.
I tillegget i slutten av «Ringenes Herre»-boka finner vi imidlertid i underkant av hundre sider med tidslinjer, slektstavler, kart og korte riss av historien.
Siden Amazon har rettighetene til disse sidene, har de blitt bakveien for å skildre «Silmarillion» i TV-ruta.
Med en mytologi som strekkes seg over tusenvis av år er det imidlertid nødvendig å gjøre en del endringer for at historien skal fungere godt på TV, men etter bare to episoder er det for tidlig å si hvor serieskapernes endringer vil ta oss.
Et stort univers
Det er mange rollefigurer, steder og historietråder som skal etableres i de to første episodene av «Maktens ringer».
Fra dvergenes steinhaller i Khzad-dûm, der prins Durin IV og hans kone Disa låner lunhet og hjertevarme til historien, til harde kår for mennesker i sør der alven Arondir får kjenne at hatet for alver har vokst seg sterkt.
Vi møter hobbitforfedre hos omreisende harfoots som lever i pakt med naturen, der den unge og eventyrlystne Nori bringer en følelse av undring til fortellingen. Og vi ser skapertrang i blikket til alven Celebrimbor, som har store planer for fremtiden.
Tempoet i de to innledende episodene er tidvis på grensa til heseblesende fordi det er så mye som skal skje på kort tid, men små pusterom her og der redder meg fra å falle av.
Dyktige skuespillere
Flere av rollefigurene i «Maktens ringer» er nyskrevet for serien, og det er ikke alle jeg har fått skikkelig grep om enda, men fellesnevneren er at castingen er gjennomgående god.
Sophia Nomvete er et fyrverkeri i rollen som Durins varme, men bestemte kone Disa, og hun har svært god kjemi med Owain Arthur som spiller dvergeprinsen.
Ismael Cruz Cordova har en stoisk ro som kler den handlekraftige alven Arondir godt, og jeg storkoser meg Markella Kavenaghs barnlige, men standhaftige Nori.
Av rollefigurer vi har møtt før i andre skikkelser, er det kanskje Morfydd Clark som har størst sko å fylle. Cate Blanchetts Galadriel er så ikonisk at det er vanskelig å skille skuespilleren fra rollefiguren.
Morfydd Clark gjør imidlertid en strålende jobb med å gjøre Galadriel til sin egen, og hun overbeviser i rollen som en yngre, mer krigersk og mer egenrådig versjon av rollefiguren.
Føles som Tolkiens ånd
Med en fargesterk palett maler «Maktens ringer» et levende bilde av Midgard som tidvis tar pusten fra meg! Med unntak av noen få litt flate grønnskjermbilder (og det faktum at alver kan ha kort hår) ser serien utrolig bra ut.
Hver gang vi reiser til et nytt sted sveiper kameraet over et kart av Midgard, som for å minne oss på boksidene denne verdenen er hentet fra.
Storslagne naturbilder akkompagneres av episk musikk mesterlig komponert av Bear McCreary. Han har laget et inderlig vakkert lydspor som klarer å si mye om verdenen vi befinner oss i og vesenene som befolker det.
Dette er elementer som bidrar til å gi den rette eventyrfølelsen. Følelsen av at dette er Midgard – at dette er Tolkiens Middle-earth – er i høyeste grad til stede.
Selv er jeg ingen Tolkien-purist, men forfatterens univers har vært en del av livet mitt siden jeg leste «Hobbiten» med store øyne som tiåring. Og som en som har stor kjærlighet for forfatterens verden og fortellinger lot jeg meg rive med av de to første episodene.
Spennende, gripende og vellaget er stikkord for serien – og jeg gleder meg stort til fortsettelsen.
«Ringenes herre: Maktens ringer» ser du på Amazon Prime Video fra 2. september. Anmeldelsen er et førsteinntrykk, basert på 2 av 8 episoder.
