PÅ NETFLIX 17. AUGUST 2022: Denne norske filmen gjør noe av det samme som den svenske serien «Young Royals» lyktes med i fjor, nemlig å skildre romantiske forviklinger på tvers av klasseskiller mellom unge kongelige og og jevnaldrende undersåtter.
«Royalteen: Arvingen» er basert på den første av hittil fire bøker i Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehaugs serie «Halve kongeriket». Filmversjonen, regissert av Per-Olav Sørensen («Halvbroren», «Nobel», «Home for Christmas» og co-regissert av Emilie Beck («Da du dro», «Veien hjem»), er underholdende og uforpliktende ungdomsromantikk.
Enkelte dramaturgiske såpetriks blir kanskje av og til litt for åpenbare, men tåler man noen overfladiske fortellergrep, fungerer manuset godt etter hensikten.
Filmen heves kraftig av en fin rolletolkning av Ines Høysæter Asserson, og har en tematikk rundt ungdomstidens veivalg og fallgruver, for eksempel baksnakking og ryktespredning, som mange unge i nåtid og fortid vil kunne kjenne seg godt igjen i.
ANMELDELSE: «Nope» er regissør Jordan Peeles tredje strake filmsuksess
Kongelig romanse
Manuset er skrevet av Per-Olav Sørensen og Ester Schartum-Hansen, og handler – som boka – om 17 år gamle Lena (Ines Høysæter Asserson).
Hun har nettopp flyttet fra Horten til Oslo med moren (Veslemøy Mørkvid), faren (Petter Width Kristiansen) og lillebroren Theodor (Sigurd og Ludvig Pedersen Hoøen).
Blant hennes nye klassekamerater finnes de kongelige tvillingene, kronprins Karl Johan (Mathias Storhøi) og prinsesse Margrethe (Elli Müller Osborne). Hun blir raskt involvert i vennegjengen deres, og det oppstår snart romantiske følelser mellom Lena og «Kalle», som prinsen kalles blant venner.
Det skal imidlertid vise seg at Lena bærer på noen hemmeligheter som prinsesse Margrethe kan utnytte i et intrigespill for å ødelegge den kongelige romansen.
Figurenes ulike motiver og behov skaper en gjennomgående nerve i historien, selv om «den store avsløringen» er litt lett å lese. Tenåringene har noen av de samme utfordringene som mange andre opplever, bare at fallhøyden er mye større.
Filmen lener seg godt på sitt «hva om-scenario» på en måte som fenger interessen og pirrer nysgjerrigheten, og Lenas spennende vei inn i den kongelige kretsen har flere kontrastfylte skildringer av de forskjellige sosiale lagene som hovedfigurene tilhører.
Historien har nok noen paralleller til virkelige figurer og sammenhenger, samtidig som den passer på å holde seg på behørig avstand fra virkeligheten. Når Lena blir invitert til Slottet, er det en helt annen bygning enn den som ligger på Slottsplassen 1 i Oslo, og de som bor der, har helt andre karakteristikker.
ANMELDELSE: «She-Hulk: Attorney at Law» S1 har en kul Hulk, men et middels manus
Godt ensemble
Ines Høysæter Asserson imponerte mange i Eirik Svenssons «Harajuku» (2018), som var hennes første hovedrolle på film, og hun forsterker det positive inntrykket i rollen som Lena.
Hun er som snytt ut av nesa på en yngre versjon av Julianne Moore, og har både den uimotståelige sjarmen, den naturlige utstrålingen og innlevelsesevnen som skal til for å bli en favoritt blant publikum. Om hun ikke blir Norges nye filmstjerne, så vet ikke jeg hva som skal til.
Her sparrer hun godt med Mathias Storhøi, som er troverdig nok som kongelig «playboy». Man forstår likevel gjennom Storhøis spill at kronprinsen kanskje også skjuler dypere lag bak den kjekke fasaden.
Og så er det nesten synd at stortalentet Elli Müller Osborne («Psychobitch», «Håp», «Ida tar ansvar») «bare» har en birolle her, for hun er herlig iskald som ei tilknappet prinsesse som åpenbart føler et ansvar for å bevare kongefamiliens integritet for enhver pris.
Rundt dem, legger man også godt merke til Amalie Sporsheim (kjent fra «Rådebank»), Ina Dajanna Ervik, Christian Ruud Kallum og artisten Filip Bargee Ramberg blant de andre skuespillerne.
ANMELDELSE: «Beast» med Idris Elba skaper mye spenning ut av en liten historie
«Royalteen: Arvingen» ser bra ut, har et kult lydspor med blant andre Sigrid, Kamelen, Victoria Nadine og Håkan Hellstrøm, og en strømlinjeformet historie som underholder uten å overkomplisere tematikken.
Noen hendelser og beskrivelser bærer riktignok preg av at det ikke er tid til å dvele ved dem, og den vil kanskje derfor appellere mindre til de som krever tyngre materiale, men man kan i hvert fall ikke beskylde filmen for å være kjedelig.
Den avsluttes med en liten «cliffhanger», kanskje for å gi Netflix et hint om at også de neste bøkene i serien bør filmatiseres. Det er slett ingen dårlig ide, for den første har nok av kvaliteter til å slå an hos målgruppa.
