PÅ KINO 19. AUGUST 2002: «Where the Crawdads Sing» er en romantisk fortelling med et mordmysterium som er for lite til å virkelig fenge.
Regissør Olivia Newman har filmatisert Delia Owens’ bok av samme navn fra 2018. Boka, og filmen, forteller historien om ei ung jente som forlates helt alene ute i villmarken. Der må hun overleve og ta vare på seg selv, kun ved hjelp av sin egen kløkt og tidligere erfaring i det tøffe miljøet.
Filmen utforsker hvordan ensomheten kan åpne for å bli manipulert av sjarmerende mennesker med dårlige intensjoner.
I tillegg gir den et innblikk i hvordan mennesker utstøtes og latterliggjøres dersom de skiller seg fra normen, selv hvis situasjonene de befinner seg i ikke er et resultat av deres egne handlinger.
ANMELDELSE: «Royalteen: Arvingen» har nok av kvaliteter til å slå an hos målgruppa
Alene i villmarken
Kya (Daisy Edgar-Jones) vokser opp i myrområdene i den amerikanske delstaten Nord-Carolina. Etter en trøblete oppvekst, der en voldelig og fordrukken far gradvis driver hennes mor og søsken ut av huset, står hun til slutt helt alene.
Uten verken skolegang eller noen særlig velutviklede sosiale ferdigheter, ender Kya opp med å bli utstøtt av det lokale samfunnet. De begynner å spre rykter, alt fra at hun er halvt ulv, til at hun er «den manglende lenken» mellom nåværende og tidligere mennesketyper.
Når to gutter på sykkeltur kommer over liket av en ung lokal mann ved navn Chase Andrews (Harris Dickinson), blir Kya fort utpekt som den mulige morderen. Filmen forteller historien om livet hennes alene i myren, men også kjærligheten hun opplever til tross for isolasjonen. I tillegg følger vi rettssaken hun befinner seg i.
Visuelt lite interessant
Handlingen i «Where the Crawdads Sing» foregår hovedsakelig i vakre myrområder i Nord-Carolina, USA. Derfor er det skuffende at filmens visuelle fremstilling ofte oppleves som litt platt.
Det er gjort noen forsøk på å vise fram den naturlige skjønnheten miljøet har å by på, men disse naturbildene fremstår sjeldent mer inspirerte enn arkivfoto fra internett. Det er pent, ja, men det er uhorvelig lite interessant utført.
Lydsporet er heller ikke noe å skrive hjem om. Det er et par øyeblikk der filmen pirrer ørene med et bittelite hint av country — et valg som i det minste ville vært passende til miljøet den finner sted.
Allikevel tyr den for det meste til ganske trygg, generisk Hollywood-musikk med eteriske strykeinstrumenter og hele sulamitten. Det ender mer opp som bakgrunnsmusikk enn noe som påvirker filmopplevelsen i særlig grad.
ANMELDELSE: «Nope» er regissør Jordan Peeles tredje strake filmsuksess
Enkel kjærlighetshistorie
Jeg ble tidvis relativt engasjert i historien om Kya, spesielt i forholdet mellom henne og Tate (Taylor John Smith). Kjærligheten dem imellom formidles veldig godt av både Edgar-Jones og Smith.
Den føles ofte ganske oppriktig, om ikke litt for enkel til tider, med elementer som den klassiske «møt meg her på dette tidspunktet en stund frem i tid»-konflikten.
Man må ikke være filmkjenner av rang for å gjette at en av dem ikke kommer til å møte opp, som får det hele til å oppleves litt i overkant typisk for denne typen kjærlighetsfortelling.
Mordmysteriet som danner grunnlaget for fortellingen, engasjerer heller ikke. Scenene fra rettssalen hadde ikke et snev av de viktige aha-øyeblikkene et godt rettssals-drama ofte briljerer med, og avbruddene fra fortellingen om livet til Kya føltes sporadiske og til tider ganske unødvendige.
ANMELDELSE: «She-Hulk: Attorney at Law» S1 har en kul Hulk, men et middels manus
Et hakk for forutsigbar
Filmen fremstår også litt for tam i hvordan den portretterer vanskelighetene rundt å brått bli forlatt i veldig ung alder.
Det er visst overraskende problemfritt å bo alene i villmarken som barn/tenåring, så lenge man greier å unngå det ekstremt lite pågående barnevernet.
«Where the Crawdads Sing» er fra tid til annen en ganske underholdende filmopplevelse med noen genuint emosjonelle øyeblikk, men den er et hakk for forutsigbar.
Den går heller aldri tilstrekkelig i dybden på verken mordmysteriet, kjærlighetshistoriene, eller smerten ved å bli forlatt.
