PÅ KINO 25. NOVEMBER 2022: Det er nesten tragikomisk at regissør Luca Guadagnino og skuespiller Timothée Chalamets første film sammen etter begges gjennombrudd med «Call Me By Your Name» er et kjærlighetsdrama med kannibalistiske tendenser.
Grunnen er selvsagt at den andre hovedrolleinnehaveren i nevnte film, Armie Hammer, skal ha gitt uttrykk for lignende «interesser».
«Bones and All» er basert på Camille DeAngelis’ roman med samme navn fra 2015, og er en vakkert fortalt historie om to unge mennesker som finner et fellesskap i hverandre som de av gode grunner ikke kan oppnå med noen andre.
Av og til er det også en heslig og kvalmende film, noe den nesten må være for å beskrive figurenes spesielle drifter og lyster. Det kan nok innvendes at sjokkfaktoren overskygger dramatikken i enkelte scener, samtidig som lovnaden som ligger i filmens tittel aldri oppfylles.
«Bones and All» har likevel både sjel, nerve og et bankende hjerte, selv om man kunne ønske at forholdet mellom de to hovedpersonene var like saftig skildret som noe av det grufulle innholdet.
ANMELDELSE: «The Woman King» er en rasende godt fortalt historie
Legger ut på reise over USA
Tenåringsjenta Maren (Taylor Russell) flytter fra sted til sted med faren (André Holland). Når han plutselig forlater henne, legger hun ut på en lang reise over USA for å finne moren, som stakk da Maren var liten.
På veien møter hun Sully (Mark Rylance), en eldre og ensom herre på jakt etter selskap.
Han tar henne mer enn gjerne inn under sine vinger, men når ting ikke føles helt komfortable, stikker Maren av og møter i stedet mer jevnaldrende Lee (Timothée Chalamet) i en butikk.
De knytter ganske snart tette bånd, for de har noen gjensidige behov som er ganske unike. Begge preges også av problematiske forhold til sine foreldre, og kanskje er det derfor Lee går med på å kjøre Maren den lange veien til den lille byen der moren hennes kanskje bor.
Utstråler ungdommelig gnist
Denne filmen sees best med friske øyne og et åpent sinn. Dette lille referatet avslører derfor ikke den hele og fulle rekkevidden av hovedfigurenes forhold, ei heller når det gjelder resten av handlingen.
Maren og Lee kan minne om versjoner av Holly og Kit fra Terrence Malicks klassiker «Badlands», Caleb og Mae fra Kathryn Bigelows kule vampyr-noir «Near Dark» eller Star og Jake fra Andrea Arnolds sterke «American Honey».
Det skulle ikke forundre meg om Guadagnino og fotograf Arseni Khachaturan er delvis inspirert av noen av disse filmene.
Både Taylor Russell og Timothée Chalamet utstråler både ungdommelig gnist og melankoli. Livslysten er åpenbar, men det ligger samtidig et mørke over dem som man aner kan få konsekvenser.
De spiller godt i sine respektive roller, selv om kjærligheten mellom Maren og Lee kan fremstå merkelig reservert og tilbakeholden. Kanskje hadde filmen vært enda bedre om følelsene stakk dypere.
ANMELDELSE: «Holy Spider» spinner et tettmasket nett av kvinnehat, korrupsjon og religiøs fanatisme
Antyder mer enn han viser
Handlingen er lagt til 1980-tallet, et tiår som ofte blir fremstilt glorete og fargerikt på film, men «Bones and All» toner ned estetikken.
Man legger bare merke til at bilparken er eldre, teknologien er enklere og at lydsporet er fullt av datidens musikk (blant annet a-has «The Sun Always Shines on TV»), kombinert med tøff originalmusikk av Trent Reznor og Atticus Ross.
Mest av alt gjør fraværet av mobiltelefoner og internett at historiens kjerne blir mer troverdig, siden filmen handler om figurer som av gode grunner ønsker å være lite synlige og leve på utsiden av det etablerte samfunnet.
Så har den også elementer som strekker realismen, og fører filmen inn i et tidvis ganske voldsomt sjangerlandskap, men Luca Guadagnino holder igjen på de aller verste virkemidlene.
Med glimtvise unntak antyder han mer enn han viser, og gjør dermed «Bones and All» mer – unnskyld uttrykket – spiselig.
(«Bones and All» ble anmeldt på filmfestivalen i Venezia i september 2022)
