PÅ KINO 16. SEPTEMBER 2022: Det meste er sikkert sagt om David Bowies liv, musikk og karriere, men regissør Brett Morgen vil fengsle både nye og gamle fans med en svimlende, kaleidoskopisk feberdrøm av en dokumentar. «Moonage Daydream» er ikke først og fremst opptatt av å fortelle oss akkurat hva som skjedde når, men hvordan hans ulike epoker føltes og hvordan de preget både artist og publikum.
Bowie-kjennere har kanskje hørt noen av historiene før, men det er mye nytt og oppsiktsvekkende i det rike og imponerende arkivmaterialet. Det rommer alt fra bilder, intervjuer og konsertklipp til råopptak fra musikkvideoer og gamle dokumentarer, som spenner over nesten hele hans lange og betydningsfulle karriere.
Morgen har redigert alt sammen til en to timer og 15 minutter lang maksimalistisk montasje som ivaretar energien og fremdriften fra første til siste minutt, uten at noe fremstår overflødig. Med dette har en av musikkhistoriens viktigste artister fått en dokumentar som utrolig nok makter å speile skaperkraften hans.
ANMELDELSE: «Hendelsen» er gripende, vellaget og meget velspilt
Forklarer hvem han var
«Moonage Daydream» hopper bukk over deler av Bowies liv, blant annet hans fire første album fra 1966-1971, og går raskt til Ziggy Stardust i 1972.
Senere får vi blant annet glimt fra hans år i Los Angeles, vi får forklart hvorfor han forflyttet seg til Vest-Berlin i 1976 (helt uten å nevne hans narkotikamisbruk), hvorfor han lagde sin mest positive popmusikk i 1983 og hvordan han senere kom til å vurdere plata og den påfølgende turneen som en tilfredsstillende suksess med visse forbehold.
Vi får også fortalt hvordan møtet med Iman ga ham noe han aldri trodde han skulle få oppleve, nemlig den store kjærligheten, og et helt nytt syn på tilværelsen. Mellom alt dette forsøker filmen å forklare hvem David Bowie egentlig var bak et ytre image i stadig forandring.
Det kan komme som en overraskelse på mange at denne sterke tydelige og tilsynelatende selvsikre artisten, ifølge seg selv, vekslet mellom ulike figurer, kunstformer og stilarter fordi han var på søk etter hvem han egentlig var. I arkivklipp forteller han om en barndom uten kjærlighet og en ungdomstid uten stabilitet, som kanskje forklarer hvorfor han søkte tilflukt i det rotløse og omflakkende rockelivet.
Heseblesende montasjeteknikk
Regissør, produsent og klipper Brett Morgen er mest kjent for to lignende dokumentarer, nemlig «The Kid Stays in the Picture» (om den avdøde Hollywood-produsenten Robert Evans – regissert sammen med Nanette Burstein) og «Kurt Cobain: Montage of Heck».
Akkurat som i disse filmene, bruker han her en heseblesende montasjeteknikk for å skildre sitt subjekt, og det fungerer umåtelig godt, uten at det er så lett å si hvorfor. Mellom alle intervjuer og konsertklipp peprer han våre sanser med et vell av tilsynelatende tilfeldige bilder, blant annet psykedelisk animasjon av Stefan Nadelman og flyktige kryssklipp fra filmhistorien.
Og ikke bare fra filmer Bowie selv spilte i, som Nicolas Roegs «The Man Who Fell to Earth», Tony Scotts «The Hunger», Nagisa Ôshimas «Merry Christmas, Mr. Lawrence» og Jim Hensons «Labyrinth», men også fra F.W. Murnaus «Nosferatu – en skrekkens symfoni», Carl Theodor Dreyers «Jeanne d’Arc», Stanley Kubricks «2001 – En romodysse» og en mengde andre.
Det er ikke alltid like godt å si hva klippene egentlig har med David Bowie å gjøre, men det er en berusende miks av kunstneriske inntrykk som han kan ha vært inspirert av, samtidig som de inngår i den pop-kulturelle veven der han selv har sydd flere av trådene.
ANMELDELSE: «Bodies Bodies Bodies» er en fengslende skrekk-komedie
Gir svar på noen av hans mysterier
«Moonage Daydream» har en stor fordel av å ha hatt ubegrenset tilgang til David Bowies musikkarkiv, med full velsignelse av familien og hans mangeårige produsent Tony Visconti. Den fantastiske lydmiksen, spredd rundt i alle kanaler, er laget av Paul Massey og David Giammarco ved hjelp av de originale flersporsbåndene, og gir flere av hans låter nye og spennende uttrykk.
Spesielt gjelder dette 1980-hiten «Ashes to Ashes» og tittellåta «Moonage Daydream», samtidig som noen fantastiske konsertklipp har et oppfrisket lydbilde som omtrent eliminerer tidsgapet mellom 1970-tallet og samtiden.
Den strålende musikken, kombinert med filmens sterke visuelle kvaliteter, gjør at man føler seg kastet inn i en drømmeaktig og grenseløs Bowie-fantasi, inspirert av figurene, stemningene og verdenene han skapte gjennom sine låter og sceneopptredener.
Filmen avslutter en tid før hans sykdom og død i 2016, for dette er først og fremst en hyllest til mannen som levde og kunsten han preget en hel verden med. Den gir svar på noen av hans mysterier, uten at det går på bekostning av fascinasjonen for det han sto for. «Moonage Daydream» er kanskje ikke den definitive beretningen om David Bowie, men er definitivt den mest suggererende og hypnotiserende beskrivelsen av geniet bak musikken.
