PÅ KINO 7. OKTOBER 2022: Denne filmen har mange imponerende kvaliteter. Den har blant annet flere av landets beste skuespillere på rollelista.

Den har også gjennomført produksjonsdesign med hår, make-up, kostymer og scenografi av høy kvalitet. Foruroligende musikk og flott lyddesign skaper nifse stemninger. Den er på toppen av det hele fantastisk fotografert i flotte omgivelser på Røros og Tolga.

Så hvorfor tar filmen likevel aldri helt av? Svaret er at historien ikke oppnår den nødvendige nerven og holder heller ikke hva den tilsynelatende lover.

Den talentfulle og svært produktive regissøren, produsenten og manusforfatteren Henrik M. Dahlsbakken («CAVE», «En affære», «Gledelig jul», «Prosjekt Z») viser så mange lovende takter på så mye annet at det er synd manuset ikke innfrir forventningene som anslaget vekker.

ANMELDELSE: «Storm» er nødt til å gjøre et visst inntrykk

UØNSKET: En ung same trues av Gustav (Benjamin Helstad) og Lauritz (Jan Sælid) i «Forbannelsen». Foto: SF Studios
Bygger på samisk gravplass

Handlingen er lagt til 1918, når presten Lauritz Smith (Jan Sælid) og hans sønn Oscar (Tarjei Sandvik Moe) kommer tilbake til Norge fra misjonærvirksomhet på Madagaskar.

Nå skal de bygge ei ny kirke i et lite gruvesamfunn, men til tross for advarsler fra gruvesjefen Timann (Dennis Storhøi), velger presten å starte byggingen på samisk grunn.

Det skal vise seg at dette er en gammel gravplass, og snart begynner det å skje mystiske ting i området, samtidig som spanskesyken er i anmarsj.

Det må være flere enn meg som tenker at dette høres ut som en slags norsk-samisk versjon av Tobe Hooper og Steven Spielbergs klassiker «Poltergeist» (1982), med de assosiasjonene det fører med seg, men «Forbannelsen» slår dessverre aldri ut i full skrekkblomst.

Isteden fylles spilletiden av mørke intriger med flere figurer med ulike utfordringer og motivasjoner, noen med religiøse undertoner, under pandemiske omstendigheter med selvsagte paralleller til vår egen tid.

Mye av alt

Prestens husholdning inkluderer også kona Suzanne (Ellen Dorrit Petersen), dattera Agathe (Anna Filippa Hjarne) og familiens nye adoptivdatter My (Eva Nergård), som vi forstår er av samisk herkomst.

I tillegg møter vi også gruvesjefens utilfredse kone Mathilde (Nina Ellen Ødegård), gruvesjefens høyre hånd, Gustav (Benjamin Helstad), arbeideren Anton (Alfred Ekker Strande), husholdersken Louise (Ragne Grande) og doktor Eide (Øyvind Brandtzæg).

Alle disse figurene påvirkes i en eller annen form av flere mørke begivenheter i det lille samfunnet, noen mer enn andre.

Dette kunne ha vært tolket som en analogi på frykten og paranoiaen som den tiltagende spanskesyken fører med seg, men springer mellom så vidt forskjellige temaer som sykdom, sjalusi, overtro, incest, kjærlighet og statlige overgrep mot den samiske befolkningen, selv om fornorskningen av samer i stor grad holdes i bakgrunnen.

Dette er mye av alt, og kanskje hadde historien fungert bedre med et litt smalere fokus.

ANMELDELSE: «The Greatest Beer Run Ever» er en daff film om øl, krig og kameratskap

INN I MØRKET: My (Eva Nergård) lokkes inn i ei gruve i «Forbannelsen». Foto: SF Studios
Henger ikke helt sammen

«Forbannelsen» har noen krampaktige utviklinger, som når adopterte My pussig nok velger å forlate en begravelse for å følge etter ei flue ned i ei gruve, der hun får et fryktelig syn som det knapt refereres til senere. Eller når presten tilsynelatende vet at Anton har kurtisert Agathe uten å ha vært til stede og heller ikke hatt anledning til å høre om det.

Eller når presten må forlate middagsbordet rett etter at familien har satt seg for å snakke med et medlem av menigheten, og når vedkommende etter kort tid forlater huset, har alle plutselig lagt seg til å sove.

Det er flere slike øyeblikk i filmen der man får følelsen av at handlingen ikke helt henger sammen, og det er synd, for det finnes også mange gode anslag, hvor Dahlsbakken viser god teft for dramatiske skildringer.

Han må ha instruert ensemblet godt, for skuespillet holder høy kvalitet fra de yngste til de eldste, med Jan Sælids formidable, illevarslende og selvrettferdige prestefigur som ett av høydepunktene. Og Oscar Dahlsbakkens nydelige foto i både lyse og mørke omgivelser, har den tilbakeholdne fargepaletten som den effektive tidskoloritten trenger.

«Forbannelsen» har altså så mange gode kvaliteter at det er sørgelig å måtte innvende at den dessverre ikke treffer like godt på alt, hvorav noe er forholdsvis viktig å få til i en film, nemlig en sammenhengende historie med stigende spenningskurve og en rød tråd med et tydelig budskap.

Om FILMEN

Forbannelsen
  • Forbannelsen
  • Slippdato: 07.10.2022
  • Regi: Henrik M. Dahlsbakken
  • Utgiver: SF Studios
  • Originaltittel: Forbannelsen
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Drama, Skrekk