PÅ NETFLIX: Hva foregår i den britiske kongefamiliens indre gemakker? Det er et spørsmål som fascinerer, og som serieskaperne av «The Crown» alltid har forsøkt å svare på – etter fri diktning fra eget hode, selvfølgelig.
I fire sesonger har dette tankeeksperimentet underholdt oss, og «The Crown» har virkelig vært i toppsjiktet av det sjangeren historisk drama har å by på.
Og serien er fortsatt et velspilt og underholdende drama, men dette femte kapittelet er samtidig den mest ujevne sesongen til nå.
Nye skuespillere gjør sitt inntog med glitrende rolleprestasjoner som overbeviser, og tiåret serien tar for seg denne gangen er rene dynamitten.
Men fordi det er så mye som skal fortelles blir sesongens fortellerstruktur mer fragmentert enn tidligere, og man sitter igjen med inntrykket av å ha fått vite litt om alt, uten å ha gått i dybden på noe.
Anmeldelse: «The Crown» – S4 En glitrende Diana gjør sitt inntog
Skandaler ryster monarkiet
90-tallet var et turbulent tiår for det britiske monarkiet, og den femte sesongen av «The Crown» skildrer en familie som sliter med å henge med i tiden, plaget av et privatliv preget av skandaler.
I store paparazzioverskrifter tar denne sesongen blant annet for seg Diana og Charles separasjon og skilsmisse, telefonavlyttingsskandalen som i Storbritannia bare kalles for «Tampongate», og ikke minst forløpet til Dianas beryktede intervju med BBC-journalisten Martin Bashir. Sistnevnte i en episode godt regissert av norske Erik Richter Strand.
Les også: Norske Erik regisserer «The Crown»
Det er likevel fortsatt dronning Elizabeth II som er hovedpersonen i denne serien, og den røde tråden denne sesongen er et helt garnnøste av bekymringer. Bekymringer for fremtiden til sine barn, for sitt eget ekteskap og for selve monarkiets fremtid.
Fordi vi skal innom så mye i løpet av sesongen er handlingen enda mer oppdelt enn den har vært før. Og når vi alltid skal hoppe videre til neste skandale oppleves det i større grad enn tidligere i serien som at vi kun holder oss på overflaten.
Samtidig har «The Crown» også ofte vært på sitt beste når den vier tid til mer isolerte hendelser, som for eksempel episoden om The Great Smog of London i første sesong, eller Aberfan-katastrofen i sesong tre.
Denne gangen er blant annet Margarets gjensyn med sin gamle kjærlighet Peter Townsend, hotellmogulen Mohammed Al-Fayeds oppkjøp og oppussing av den abdiserte kong Edwards residens i Frankrike, og den utrolige historien om hvordan prins Philip bidro for å identifisere levningene etter den russiske Romanov-familien, noen høydepunkter som bidrar til å gi et inntrykk av at vi lærer de kongelige litt bedre å kjenne.
Les også: «The Crown» har hele tiden vært et spekulativt prosjekt
Nye skuespillere
Og at vi lærer disse virkelige menneskene bedre å kjenne er jo nettopp illusjonen serieskaper Peter Morgan er så god på å skape, godt hjulpet av seriens dyktige skuespillere.
Imelda Staunton har tatt over rollen som dronning Elizabeth, og hun ligger nærmere opp mot Claire Foys tolkning av dronningen enn det Olivia Colman gjorde.
Der Foy innledningsvis spilte en dronning som var usikker på seg selv på grunn av sin unge alder og mangel på erfaring, skildrer Staunton dronningen som en kvinne som er usikker på om hun fremdeles er god nok i en tid der både samfunnet og tidligere ungdom drar fra henne.
Staunton spiller svært godt i seriens små øyeblikk, der kronens fasade slår sprekker og vi kan skimte kvinnen bak tittelen i øynene hennes.
Lesley Manville er hjerteskjærende god i rollen som den ulykkelige prinsesse Margaret, mens Jonathan Pryce klarer å gjøre prins Philip til en av sesongens mest empatiske rollefigurer.
Likevel er det Elizabeth Debicki som er den store stjerna denne sesongen. Hun har klart å grave frem sin indre Diana i så stor grad at hun er helt lik i både fakter, væremåte, stemme og blikk.
Den svært dyktige skuespilleren Dominic West er dessverre feilcastet for rollen som Charles. Og selv om han gjør alt riktig klarer jeg aldri helt å tro på at rollefiguren han spiller er mannen som nå har blitt Storbritannias konge.
Vemodig og rørende
Det var noe annerledes med å se denne femte sesongen av «The Crown». Ikke bare fordi serien nå er så nært oss i tid at jeg faktisk husker noen av hendelsene som utspiller seg, men fordi seriens hovedperson, dronning Elizabeth II, nettopp har gått bort.
Det blir litt ekstra spesielt å se varmen og forståelsen Imelda Staunton har for mennesket hun portretterer. Særlig i scenene der mennesket med følelser og tittelen med sine forpliktelser er i konflikt med hverandre.
Dermed legger det seg også et drag av vemod over sesongen som tidvis blir ganske rørende.
