PÅ KINO 18. NOVEMBER 2022: Den har blitt kalt «Norges første varulvfilm» og gjør slett ikke skam på beskrivelsen. «Vikingulven» biter brukbart fra seg, uten at den nødvendigvis bryter ny mark i en sjanger med lange tradisjoner.
Varulver har jo gjentatte ganger vært gode skrekkfigurer i filmer som for eksempel «The Wolf Man» (1941), «Wolfen», «The Howling» og «An American Werewolf in London» (alle fra 1981), «The Company of Wolves» (1984) og «Dog Soldiers» (2002).
Regissør Stig Svendsen («Elevator», «Kings Bay») har sikkert sett dem alle, og har laget en god versjon med en definitivt norsk vri, med dyktige Elli Müller Osborne i en bærende hovedrolle som publikum enkelt kan knytte bånd til.
Det kanskje viktigste av alt, er at de blodige bildene overbeviser med sin effektive blanding av praktiske og datagenererte effekter. Det gjør «Vikingulven» til en spennende sjangerfilm som nikker anerkjennende til sine sannsynlige inspirasjonskilder.
LES: Norges første varulv ble til på «gamlemåten»
Vitne til brutalt angrep
Filmens midtpunkt er tenåringsjenta Thale (Elli Müller Osborne). Hun har nettopp flyttet fra Oslo til småbyen Nybo i Telemark sammen med politimora Live (Liv Mjönes), stefaren Arthur (Vidar Magnussen) og lillesøstera Jenny (Mia Fosshaug Laubacher).
Når hun blir invitert på utefest ved vannet av Jonas (Sjur Vatne Brean), blir begge vitner til et brutalt angrep på jevnaldrende Elin (Silje Øksland Krohne), uten å kunne se hvem eller hva som gjorde det.
Live og lensmannen Eilert (Øyvind Brandtzæg) starter en etterforskning, og ved hjelp av veterinæren William (Arthur Hakalahti), finner de spor som tyder på at en stor ulv kan stå bak.
Samtidig begynner Thale å oppleve flere merkelige ting i måneskinnet som tyder på at faren slett ikke er over for Nybos innbyggere.
Holder på mystikken
Filmen starter med en prolog om hvordan vikinger innførte tittelens ulv til landet for 1000 år siden, kjapt fortalt med noen korte scener og enkle tekstplakater. Hadde de rutinerte produsentene John M. Jacobsen og Ellen Alveberg hatt et større budsjett tilgjengelig, kunne nok filmen tjent på å ha fortalt forhistorien på en mer ordentlig måte.
Når hovedhistorien kommer i gang, er det meste imidlertid på stell. Manuset, skrevet av Stig Svendsen og Espen Aukan, etablerer raskt både persongalleriet og deres utfordringer i Nybo (innspilt i blant annet Notodden og Rælingen), samtidig som den holder på mystikken inntil skrekken slippes løs for alvor.
Mens den kanskje mest anerkjente varulvfilmen, før nevnte «An American Werewolf in London» av John Landis, blander blodige sjangergrep med bitende humor (tilsiktet ordspill!), utspilles handlingen i «Vikingulven» på ramme alvor, med både sorg, savn og tenåringsangst som gjennomgående tematikk.
Det er selvsagt en helt legitim tilnærming som er med på å gi figurene tyngde og troverdighet. Samtidig kan det av og til føles som at filmen så gjerne vil være et emosjonelt og alvorstynget drama at den glemmer å ha det litt gøy, også.
ANMELDELSE: «The Menu» er smakfull satire med noen uventede ingredienser
Overbevisende effekter
Det må være lov å avsløre at en varulv faktisk dukker opp i en eller annen form i denne filmen, noe annet ville vært litt merkelig. Manifestasjonen er en potent miks av CGI (computer generated imagery) og gode, gammeldagse praktiske effekter.
Det er til det flinke VFX-teamets fortjeneste at det kan være utfordrende å se hva som er hva, og at effektene har en overbevisende tekstur og følbarhet.
For min del, kunne nok de skrekkelige virkemidlene vært strukket enda lenger, men Stig Svendsen bruker det han har til rådighet til å skape en tydelig mystikk og vedvarende uhygge.
Det blodige og dramatiske klimakset får en epilog som kanskje strekker sannsynligheten vel langt, selv innenfor denne filmens fantasifulle fiksjonsunivers, men den åpner i hvert fall for flere muligheter, skulle det bli aktuelt å utnytte dem videre. «Vikingulven» er derfor et godt og velkomment tilskudd til den norske «sjangerfloraen».
