PÅ DISNEY+ FRA 30. NOVEMBER: Med tullete humor, flotte eventyrbilder og et rufsete sjarmerende rollegalleri, er serieversjonen av «Willow» en hyggelig og nostalgisk fantasytur gjennom en verden fullt av farer, magi og fjas.

Serien er en direkte oppfølger til filmen George Lucas og Ron Howard lagde i 1988, og Warwick Davis («Harry Potter», «Leprechaun») gjentar sin tittelrolle som den godhjertede og litt smågretne trollmannen Willow.

Handlingen er full av klisjeer, forutsigbare plottvendinger og opplagte utviklinger i det et følge på sju helter reiser ut på en farefull ferd for å redde en kidnappet venn og bekjempe en overnaturlig ondskap.

Og hadde det ikke vært for rikelig med selvbevisst vitsing og komikk rundt de magiske, romantiske og heroiske sjangerflosklene, så hadde selve eventyrhistorien blitt veldig kjedelig over de syv første timene.

Skuespillerne leverer godt og det er flere fantastiske og smellvakre scener, men serien strever litt med toneleiene når det stadig skiftes mellom metakomedie, actioneventyr, romantikk, onde krefter, gamle traumer og en mer oppriktige kjærlighetshistorie om retten til å elske den man vil. Spesielt siden mye av dialogen er av den meget forklarende sorten, og noen gjentagende relasjonsmønster gjør serien seig til tider.

Likevel klarer «Willow» å bygge videre på den underholdende fantasiverdenen som George Lucas skapte på 80-tallet, hvor høydepunktene er minneverdige og rollefigurene vokser seg bedre og bedre.

ANMELDELSE: Wednesday – Hovedpersonen hadde fortjent en bedre serie

LÅNER VELDIG MYE: «Willow»-universet har selv inspirert flere moderne eventyr, og den nye serieversjonen er full av lån, pastisjer og hommager til andre filmer og fantasyfortellinger. Av og til er det høflige nikk, andre ganger kopierer de skamløst. FOTO: ©2022 Lucasfilm Ltd. & TM.
En ny ondskap må bekjempes

Denne serieoppfølgeren starter med en rask gjennomgang av originalfilmens handling, hvor Willow og vennene hans reddet det utvalgte barnet Elora Danan fra den onde dronningen Bavmorda.

Med noen tunge etableringsløft fra en fortellerstemme, får vi vite at ondskapen nå truer riket Tir Asleen på nytt. Og det tar ikke lang tid før slemme skurker med magiske triks har angrepet slottet og bortført en viktig person.

Et rufsete lag av helter settes sammen for en redningsaksjon, og deres første stopp er Nelwyn-landsbyen for å overtale trollmannen Willow til å bli med på nok en farefull reise.

ANMELDELSE: Kids in Crime – 2001 tyter ut av skjermen

Jonathan Kasdan tar vare på originalfilmens sjangerlekne stil og tuller i vei med tørrvittige troll, kjipe kongelige, beinglade banditter og talentløse trubadurer.

Mine personlige humorfavoritter inkluderer noen (men slett ikke alle) av slåsskjempen Boormans (Amar Chadha-Patel) mange vitser, og en sprudlende herlig gjesterolle av Hannah Waddingham («Ted Lasso»), som velartikulert tømmerhogger.

Denne metahumoren kommer i jevne strømmer, men den svinger i kvalitet. Og noen ganger er det litt vanskelig å skille mellom hva som er tenkt som parodi og hva som bare er lat historiefortelling. For eksempel når rollefigurer hører hes hvisking som frempek på at ondskapen er på vei.

ANMELDELSE: Troll – Hyperaktiv eventyrstund som aldri kjeder

STEMNINGSFULLE HØYDEPUNKT: Serien har mange fine scener hvor både den undringsglade eventyrfølelsen og fantasymagien får vise seg frem. FOTO: ©2022 Lucasfilm Ltd. & TM.
Låner mye og ligner mye

Originalfilmen (hvor en baby med et fødselsmerke ifølge profetien skal bekjempe ondskapen) har nok inspirert både Harry Potter og «Ringenes herre»-filmene med sin historie, sin lune relasjonskomedie og sine vakre eventyrmotiv.

Og sammen med den tullete metastilen gir det «Willow» et raust løyve til å plyndre popkulturen for artige scener og plottpoeng. Men jeg synes serieskaper Jonathan Kasdan forsyner seg i overkant grovt fra hyllene i Hollywoods skattkammer i denne oppfølgeren.

En ting er høflige hyllester tilbake til de to nevnte fantasygigantene, og noen nikk med hatten til George Lucas’ egne «Indiana Jones»-motiver.

Men her lånes det mye når det gjelder scener, rollefigurer, replikker og handling – og det fra så varierte inspirasjonskilder som westernfilmen «Young Guns 2» og Charles Dickens’ «En julefortelling».

Av og til er det referanser som beriker historien, av og til er det bare skamløse etterligninger. Og når det kopieres så mye, og det skiftes mellom å bruke referansene og sjangerkonvensjonene til parodier, pastisjer og generisk fyllmasse, så forsvinner noe av «Willow»-seriens originalitet.

Det gjør at fantasyfølelsen, fortellermagien og det engasjerende drivet flyter ujevnt gjennom episodene, men du eventyrverden som serien trollbinder med sine mest fornøyelige og billedskjønne attraksjoner.

Du må ikke ha sett filmen for å se serien, men det hjelper selvsagt på for å fange opp alle vinkene til forløperen. Og så blir det da også ekstra koselig å henge med Warwick Davis’ morsomme Willow-figur igjen. Filmen ligger også på Disney+.

«Willow» har premiere på Disney+ onsdag 30. november med de to første episodene. Anmeldelsen er basert på 7 av 8 episoder.

Om SERIEN

Willow