PÅ KINO 14. DESEMBER 2022: Man skal aldri, aldri, aldri tvile på James Cameron, regissøren som ikke akkurat har det travelt med å slippe nye filmer, men pusher grensene for moderne filmskaping hver gang han kommer med noe nytt.
Hele 13 år etter at hans første «Avatar» ble et verdensomspennende fenomen og tidenes mest innbringende film, kommer han med en oppfølger som på alle måter er større, rikere og teknisk mer imponerende.
Den er ikke nødvendigvis bedre, for det er vanskelig å trumfe de sterke inntrykkene fra førstegangsmøtet med den frodige planeten Pandora, et sted langt uti verdensrommet.
Historien fra originalen utvides imidlertid i nye og spennende retninger, fortalt med en unik verdensbygging som det er en drøm å la seg omslutte av. Dette er ikke en film, det er en opplevelse.
ANMELDELSE: «Gulltransporten» er en fengende og handlingsmettet krigsthriller
Pandora invaderes på nytt
Akkurat som i virkeligheten, har det gått flere år når vi igjen møter de blå na’viene Jake Sully (Sam Worthington) og Ney’tiri (Zoe Saldana) på Pandora.
De har stiftet familie og fått tenåringssønnene Neteyam (Jamie Flatters), Lo’ak (Britain Dalton) og den lille datteren Tuk (Trinity Jo-Li Bliss). I tillegg har de adoptert Kiri (Sigourney Weaver), ei jente de kjenner det moderlige opphavet til.
Idyllen brytes imidlertid når himmelfolket, altså menneskene, på nytt invaderer Pandora, og tvinger Jake og familien til å flykte til sjøfolket i Metkayina-klanen langt mot nord.
Der får de skjule seg hos stammehøvdingen Tonowari (Cliff Curtis) og den mektige kona Ronal (Kate Winslet), og må lære seg helt nye metoder og teknikker for å kunne leve i vannet de er omgitt av.
De må også forsøke å integrere seg i et miljø der ikke alle nødvendigvis ønsker dem velkommen, samtidig som farlige fiender leter etter dem. Det er selvsagt mye mer ved historien enn dette omrisset, men resten skal du få oppleve selv.
Vesentlig og verdifullt budskap
Rent teknisk er dette en enormt kompleks film, der alle midler er tatt i bruk for å skape en fullstendig verden som ser fremmed ut, men likevel virkelig.
Og tro meg, Pandora er også denne gangen en levende, pustende planet med en fargesprakende og mangfoldig flora og fauna som til enhver tid fremstår som 100% naturlig, selv om alt er fantasi, skapt i det digitale domenet.
Himmelfolkets harde, metalliske og destruktive teknologi og parasittiske verdier står i skrikende kontrast til na’vienes pakt med naturen og deres respektfulle holdning til alt liv de omgir seg med.
Filmen kan oppfattes som et ønske om å behandle vår egen jord på samme vis, men det er vanskelig å si om dette er et ektefølt budskap fra James Camerons side, eller om han er en beregnende kyniker som ønsker å utnytte strømninger i opinionen i klimakrisens tidsalder.
Det er uansett et vesentlig og verdifullt budskap å fremme i en blockbuster, som ellers omhandler både familiebånd, oppdragelse, annerledeshet, grådighet og utnyttelse av naturressurser.
Et varmt hjerte for figurene
Filmen inneholder betydelige mengder oppfinnsom og berusende action i stor skala, med flere intense situasjoner både over og under vann, der James Cameron får god bruk for sine erfaringer fra tidligere knallfilmer som «The Terminator» (1984), «Aliens» (1986), «The Abyss» (1989) og «Titanic» (1997).
Bak det visuelle spetakkelet banker et varmt hjerte for filmens figurer. Manuset, som James Cameron har skrevet sammen med Rick Jaffa og Amanda Silver, trekker opp mange interessante historietråder der hver og en møter ulike utfordringer.
Man bryr seg om alle figurene, noe som gjør deres skjebner viktige for filmopplevelsen. Vi ser hvordan Jake forsøker å beskytte en familie som betyr alt for ham, men han gjør det på en svært striks måte gjennom sin militære bakgrunn.
Det går spesielt utover de to sønnene Neteyam og Lo’ak, som stadig søker farens gunst og anerkjennelse. Her får man gjenkjennbar familiedynamikk, med strenge og grensesettende foreldre og opponerende og utforskende barn.
Adoptivdatteren Kiri er en av de mest interessante figurene, ei ganske annerledes jente som tilsynelatende har et helt spesielt bånd til allguden Eywa.
Det er morsomt at veteranen Sigourney Weaver, som hadde rollen som doktor Grace Augustine i «Avatar», spiller Kiri i denne filmen, selv om det er litt merkelig å høre ei tenåringsjente snakke med en over 70 år gammel røst.
ANMELDELSE: «Kampen om Narvik» er en solid filmatisering av «Hitlers første nederlag»
Man glemmer 3D-brillene
Denne anmeldelsen er basert på IMAX 3D-utgaven av filmen, der billedstørrelsen og lydtrykket gjør maksimalt inntrykk.
3D-opplevelsen er også uslåelig, for selv om de fleste vanligvis misliker å ha på seg 3D-briller, glemmer man nærmest umiddelbart at man har dem på seg her. Effekten er rett og slett for god til at man ønsker å se filmen uten dem.
Deler av den er imidlertid filmet med 48 bilder i sekundet (High Frame Rate), akkurat som Peter Jacksons «Hobbiten»-filmer.
Det skal sies at det tar tid å venne seg til dette, for etter at man gjennom et helt liv har sett filmer med 24 bilder i sekundet som standard, ser HFR nesten «falskt» ut, som om hele filmen er en «cut-scene» fra et dataspill, sett på en TV-skjerm der all bildeprosessering er skrudd opp til 11.
Dette vil ikke være tilfelle på 2D-visninger, men det kan lønne seg å være forberedt på dette om man ser filmen i 3D (som man bør). Etter en tid glemmer man uansett dette «problemet», slik at man bare kan leve seg inn i den fantastiske verden som åpenbarer seg.
ANMELDELSE: «National Treasure: Edge of History» når ikke nivået til de to filmene
Ligner ikke noe annet
«Avatar: The Way of Water» er en fenomenal film, selv om det finnes skurrende enkeltscener, der Cameron henfaller til klisjeer. Det er imidlertid så få av dem at det ikke er verdt å feste seg ved det.
Helheten er så medrivende og engasjerende at eventuelle reservasjoner fordunster, og man sitter igjen med en kinematisk opplevelse som ikke ligner noe annet. Er det noe verdens kinoer trenger akkurat nå, så er det denne filmen.
«Avatar: The Way of Water» er så god at man virkelig ønsker at den skal nå ut til mange som mulig, slik at James Cameron har et økonomisk grunnlag til å fullføre også de tre neste påtenkte oppfølgerne.
Den unike verden han har skapt rommer garantert flere makeløse undere, vidunderlige visjoner og spennende historier.
