PÅ VIAPLAY 15. DESEMBER 2022: Andre verdenskrig viser seg nok en gang som en utømmelig kilde til spennende historier om avgjørende bragder. «Gulltransporten» forteller den om hvordan Norges gullbeholdning ble smuglet ut av landet, rett foran nesa på de invaderende tyskerne.
Regissør Hallvard Bræin («Giganten», «Børning»-filmene og «Olsenbanden – Siste skrik!») lykkes med å skape god spenning og stor dramatikk, til tross for at aksjonens utgang er velkjent.
Det har nok vært nødvendig for forfatterne Thomas Moldestad og Jørgen Storm Rosenberg å ta seg flere kunstneriske friheter for å gjøre manuset best mulig, siden noen virkelige figurer er fjernet, noen oppdiktede er lagt til og begivenhetene er spritet opp betraktelig.
Derfor er «Gulltransporten» kanskje mer en actionfylt røverhistorie enn et historisk dokument for ettertiden, men stødig fremdrift, et sterkt ensemble og imponerende visuelle kvaliteter gjør dette til en fengende og handlingsmettet krigsthriller.
Må redde 50 tonn gull
Hovedpersonen i filmen er basert på den faktiske lederen for transporten, nemlig Fredrik Haslund (Jon Øigarden), sekretæren for Arbeiderpartiets stortingsgruppe.
Når Norge invaderes 9. april 1940, får han uventet i oppgave av bankdirektør Nicolai Rygg i Norges Bank (Terje Strømdahl) å forhindre at landets gullbeholdning på 50 tonn faller i tyske hender.
Det transporteres ut av hovedstaden ved hjelp av blant andre kontoristen Ingvar (Axel Bøyum) og den frivillige sjåføren Odd Henry (Sven Nordin). I første omgang fraktes gullet til banksjef Lund (Gard B. Eidsvold) i Lillehammer, men det viser seg raskt at de må videre.
Haslund får militær eskorte fra major Bjørn Sunde (Eivind Sander) og hans menn fra Jørstadmoen, deriblant den kjente dikteren Nordahl Grieg (Morten Svartveit).
Senere får de også assistanse av Haslunds søster Nini Haslund Gleditsch (Ida Elise Broch) på en dramatisk flukt gjennom Norge, der de hele tiden har tyske styrker og kampfly etter seg, ledet av offiseren Otto Stoltmann (Anatole Taubman).
Mange spenningstopper
Filmen fremstår som godt konstruert og balansert. Den etablerer raskt og effektivt hvem de viktigste aktørene er, hvilket forhold de har til hverandre og hva som står på spill. Når handlingen først setter kursen ut av Oslo, ser den seg aldri tilbake.
Man får av og til følelsen av å se en underholdende «men-on-a-mission»-film, som for eksempel «Ørneredet» og «Kellys helter», både fordi den er i konstant bevegelse, og fordi Anatole Taubman ser ut til å storkose seg med å spille nazioffiseren som en skurkekarikatur fra denne typen filmer.
Samtidig erkjennes situasjonens alvor og hva figurene risikerer ved å være med på ferden. Om filmen ikke er så nøye med alle historiske fakta underveis, skaper den mange virkningsfulle spenningstopper, spesielt når tyske bombefly kommer flyvende over fjell og fjord.
ANMELDELSE: Will Smith ruver i en vanskelig hovedrolle i «Emancipation»
Tydelige kontraster
Det ligger en klar nerve i den pågående dragkampen mellom Haslund og major Sunde, som har helt ulike syn på hvem som egentlig har kommandoen.
Haslunds tvil om han egentlig er skikket til oppdraget han har fått, kommer godt frem gjennom Jon Øigardens nyanserte tolkning, mens Eivind Sanders strikte og rigide majorfigur knapt kunne vært en større motpol (men han burde kanskje ha fått slippe å si «jeg puster krig»).
Det ligger også tydelige kontraster i sidehistorien med Ingvar og Odd Henry, der Axel Bøyum og Sven Nordin har markant forskjellige uttrykk i sitt morsomme samspill.
Dyktige Morten Svartveits rolle som selveste Nordahl Grieg, som stadig siterer dikt og snakker i verseform, tilfører filmen en svulstighet som kanskje ikke vil falle alle i smak, men jeg kjenner at jeg liker at den har litt patos.
Og Ida Elise Brochs gode rolle som Nini Haslund Gleditsch gjør at man ønsker at man kunne få vite mer om hennes spennende historie.
ANMELDELSE: «Pus med støvler: Et siste ønske» er et velkomment gjensyn med en morsom figur
Imponerende tablåer
«Gulltransporten» har et gjennomarbeidet visuelt uttrykk, flott fotografert i bredformat av Oskar Dahlsbakken, som gir assosiasjoner til klassiske krigsfilmer. Jeg imponeres av flere tablåer med store og ambisiøse effekter som gir et inntrykk av krigens destruktivitet.
Den har sekvenser med harde kamphandlinger med store ødeleggelser, klippet med flyt og rytme av Vidar Flataukan og Thomas Grotmol, men man spares for de verste inntrykkene, i hvert fall helt til det blir tvingende nødvendig å vise de ytterste konsekvensene.
De fleste scener teppelegges av Christian Wibes filmmusikk, der han tar frem sin indre Hans Zimmer, og tonene er godt plassert i Svein-Ketil Bjøntegårds aktive og engasjerende lyddesign.
«Gulltransporten» har altså nok av kvaliteter til at dette er en enkel film å anbefale. Den lodder kanskje ikke de dypeste avgrunner i menneskesjela, og underholder mer enn den beveger, men Hallvard Bræin makter å formidle den akutte faren som figurene – og riket – befant seg i under krigens første dager. Fireren er sterk!
